Dagsrevyen var forleden på besøk i Gøteborg for å rapportere om den siste skyteepisoden i den byen. Der i mengden av omtrent mest fremmede, kunne vi se en vettskremt statsminister Løfven som sto der med sine livvakter og stammet fram noen ord. Med et blekt åsyn, i en sterkt indignert menneskeklynge, der det ble ropt aggressive ukvemsord mot ham. Han ble spurt om han kunne uttale navna på de døde, noe han selvfølgeig ikke kunne i et land der alt er snudd på hodet. Og der svenske familienavn er skiftet ut med arabiske navn, som ingen av oss kan uttale.
Vi kunne også se at NRK sine folk blir regelrett kjeppjaget bort fra et område på Hisingen som de ønsket å filme, der de på gebrokkent svensk blir hutet av gårde og blir fortalt at DER bestemmer innvandrerne. Og at politi også bare hadde å holde seg borte! For der bestemte disse folka det meste. Ja, så veit vi det...
Nei, det er ikke vanskelig å se at Sverige er et fortapt land. Slaget ser ut til å være over, og dette vil utvilsomt ende opp i kaos, hvor man i fremtiden må ta sine forhåndsregler. Der hver mann blir sin egen lykkes smed, og enhver borger må klare å overleve så godt han kan. Vi kan skimte et samfunn hvor ingen lenger føler ansvar. Og vi ser konturene allerede. Der nyhetene består av vold, urett og overgrep. Ja, som kommer oss nærmere dag for dag. Kan godt forstå en slukøret statsminister som bare hastet vekk fra folk som ville vite når denne elendigheten skulle ta slutt. Og der Løfven bare mumlet noe om besvergelser, om verdien av organisert idrett eller hva nå det var? Kanskje han også begynner å se sannheten om det multikulturelle prosjektet som gikk så fullstendig galt?
Nasjonalt selvmord i Sverige 310315
Amund Garfors
Narvik, 310315
