A
1.
Sylo Taraku har skrevet boken ”Innvandringsrealisme. Politikkens muligheter i folkevandringens tid”. Han innvandret fra Kosovo tidlig på 90-tallet, er utdannet statsviter, har arbeidet i Helsingforskomiteen, 7 år i NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere) og senere i UDI (Utlendingsdirektoratet) Han har også vært generalsekretær i LIM (integreringsorganisasjonen Likestilling, Integrering og Mangfold).
I boken, som er et meget verdifullt bidrag til en faktabasert debatt, peker S.T. på en rekke svakheter ved det gjeldende asyl- og flyktningeregime. Han finner det urettferdig, inhumant, alt for ressurskrevende, ressursødende og administrativt uhåndterlig. Han konkluderer: «Dagens asylordning har nærmest spilt fallitt.»
T.S. viser til at internasjonale avtaler og vår egen utlendingslov, slik de nå praktiseres, gir titalls millioner mennesker rett til permanent opphold i Norge, og alle klodens mennesker er garantert midlertidig opphold med en rekke velferdsgoder så lenge asylsøknaden er til behandling.
Over de siste 20 år er asylordningen utvidet fra å gjelde individer som flykter fra forfølgelse til å omfatte også masseflukt fra krigsherjede land. Norge har vært et foregangsland for å utvide flyktningbegrepet. Og vi har innført begrepet «opphold på humanitært grunnlag». Norge fører en meget liberal politikk. I forhold til innbyggertallet tar vi en uforholdsmessig stor andel av asylsøkerne som kommer til Europa, og innvilgelsesprosenten er blant de høyeste, opptil 90 pst. etter klagebehandling. De som får endelig avslag, skal i prinsippet forlate landet. Men returordningen er ikke effektiv.
Selve søknadsbehandlingen er problematisk. Nesten ingen asylanter dokumenterer sin identitet, og systemet gir incentiv til å fabrikkere historier. Søkere fra visse land og områder får neste automatisk asyl, mens andre blir gjenstand for nitid granskning. Det er fare for urettferdige resultater ved at asyl nektes søkere som burde ha fått det, mens andre slipper inn uten å tilfredsstille vilkårene.
Systemet innebærer at søkerne legger ut på farefulle reiser hvor tusenvis omkommer. Dette er inhumant.
Asylantene betaler store summer til menneskesmuglere. Landene de kommer til i Europa, har enorme utgifter til mottaksapparat, søknadsbehandling, bosetting og integrering. Det administrative apparat blir fra tid til annen overbelastet. Man vet ikke på forhånd hvor mange som kommer. En rasjonell samfunnsplanlegging er derfor umulig.
Vi bruker mest ressurser på dem som trenger det minst. Menn i sin beste alder utgjør ca. 75 pst. av asylsøkerne til Europa og legger beslag på ressurser som kunne ha vært brukt på de mest nødlidende i nærområdene, hvor FN har måttet redusere matrasjonene i flyktningeleirene som følge av for små tilskudd fra medlemsland.
De ressursene som brukes på mindreårige asylsøkere, står heller ikke i rimelig forhold til det som brukes på mindreårige i land som Afghanistan og Eritrea.
«Nærsynt humanisme kan ha inhumane konsekvenser» skriver S.T
Regelverket, institusjonene og samarbeidsordningene som er bygget opp for å håndtere asylmigrasjonen til Europa, «har alle sviktet i møtet med stadig større tilstrømning». Så lenge de økonomiske incentivene for å ta seg til Europa er så sterke, må man regne med økende press. Over halvparten av asylsøkerne er økonomiske flyktninger ifølge EU.
Integreringsproblemer er også et viktig tema i S.T. sin bok. Han pekere på at 20 år med integreringstiltak i Norge ikke har hatt ønsket effekt selv om det brukes 10 milliarder årlig på formålet. Arbeidsledigheten blant innvandrerne er fortsatt 3 ganger så høy som for øvrig befolkning. NAV anslår at vi i 2025 vil ha et overskudd på 200.000 ufaglærte og en sterk økning i arbeidssøkere som ikke kan norsk.
I tillegg til problemer med den sosioøkonomiske integrering kommer vanskelighetene med den kulturelle og verdimessige tilpasning. Begge deler påvirkes negativt av at det stadig kommer et stort antall nye innvandrere .
2.
S. T. foreslår vesentlige endringer i asylordningen
a) Han vil reversere den utvidelsen av flyktningbegrepet som har skjedd i de siste 20 årene og går samtidig inn for en mer liberal praksis for «klassiske flyktninger»: menneskerettsforkjempere, journalister og dissidenter som er i fare.
b)Masseflukt pga. krig o.l. skal behandles regionalt i beskyttelsesprogrammer tilrettelagt for retur (repatriering), men også for eventuell integrering i nærområder eller andre steder som er bedre egnet. Fordeling skal skje som en frivillig kvoteordning hvor den enkelte nasjonalstat gjennom demokratiske prosesser avgjør nivået.
S.T. kommenterer forslagene slik: Han regner med en fortsatt folkelig forankret solidaritet med verdens flyktninger og at Norge kan ta imot 5000 flyktninger pr. år uten at belastningen blir for stor med sikte på bosettingskapasitet, opplærings- og arbeidstilbud samt velferdsytelser.
B.
Mine kommentarer
1.
Masseinnvandringen fra Asia og Afrika til Norge og andre vest-europeiske land har store skadevirkninger. Antall mistilpassede borgere øker. Det fører til mere sosial uro, vold og annen kriminalitet. I forsøk på å demme opp for dette innfører myndighetene lover og bestemmelser som begrenser borgernes frihet på flere måter. Det dreier seg om overvåkning. Ytringsfriheten er under press fra flere hold. Både for muslimer og andre er det farlig å utøve islam-kritikk. I tillegg kommer den økonomiske belastningen, som i løpet av noen tiår kan medføre at både evne og vilje til å bistå mennesker i den tredje verden forsvinner.
Mistilpassede er bl.a. de innvandrere som ikke kan eller vil tilpasse seg og som mistrives i et fremmed land. S.T. nevner at mange innvandrere ser den norske majoritetskulturen som en trussel mot sin egen identitet og er ekstremt opptatt av at deres barn ikke skal bli for norske.
Mistilpassede er også de i majoritetsbefolkningen som ikke føler seg hjemme i sitt lokalmiljø når innvandrertettheten kommer over en viss grense.
Motsetninger mellom shia- og sunnimuslimer og andre konflikter i utlandet vil gjenspeiles i Norge T.S. skriver at det er langt flere jihadister per muslim i Vest-Europa enn det er i muslimske land som Tyrkia og Egypt.
Forestillingen om et flerkulturelt Norge hvor alle lever i fred og harmoni er etter min mening en utopi.
2.
Innvandrere fra Afrika og Asia har en vesentlig lavere sysselsettingsgrad enn øvrig befolkning. Graden faller dramatisk når de kommer i 40-årsalderen. Omtrent halvparten av ikke-vestlige innvandrere er falt ut av yrkeslivet før de fyller 50 år En av årsakene antas å være høye trygdeytelser. Konkurranse fra arbeidsinnvandrere kan være medvirkende.
Også blant arbeidsinnvandrere fra EU-land i Øst-Europa er arbeidsledigheten betydelig høyere enn gjennomsnittet. Av alle ledige er en tredjedel innvandrere.
3.
Av en befolkning på ca. 5,2 mill. er minst 850 000 kommet til etter 1960 som innvandrere eller etterkommere av disse. Alle har fått tilgang til infrastruktur bygget opp av tidligere generasjoner og andel i Oljefondet.
Masseinnvandringen har gjort det nødvendig med en kraftig økning i bygging av boliger, barnehaver, skoler, sykehus, fengsler m.m. Kapasiteten i transportsystemet for varer og personer har måttet økes. Det samme gjelder offentlig administrasjon og tjenesteyting. (Sysselsatte i offentlig forvaltning gikk opp med 69 000 personer fra 2007 til 2012.)
C.
Nødvendige reformer
Både asylinnvandring og arbeidsinnvandring bør komme under kontroll slik at staten bestemmer hvem og hvor mange som skal gis arbeids-og oppholdstillatelse til enhver tid.
1.
Sylo Tarakus forslag om at masseflukt på grunn av krig og lignende skal behandles regionalt i beskyttelsesprogrammer, bør gjennomføres.
Det bør opprettes FN-reservater hvor FN får full disposisjonsrett over et areal hvor det kan etableres velfungerende samfunn med skoler, jordbruk og annen næringsvirksomhet hvor flyktningene involveres i driften. Hovedsiktemålet skal være repatriering hvis dette kan gjøres uten å øke konfliktnivået.
FN bør generelt arbeide for at det blir flere stater med tilnærmet homogen befolkning slik at etniske og religiøse konflikter reduseres. Dette kan skje ved endring av landegrenser og forflytning av folkegrupper – et vanskelig og langsiktig arbeid, men nødvendig for å få en fredeligere verden.
Medlemslandene må være villige til å finansiere FNs flyktningarbeid slik at standarden blir god.
2.
Også arbeidsinnvandringen fra EU-land bør reguleres. «Fri flyt» har vist seg å få store uønskede konsekvenser i flere land. Privatpersoner og bedrifter i Norge kan være tjent med tilgang på billig arbeidskraft. Men omfanget påfører samfunnet store utgifter til utbygging av infrastruktur. Økt kriminalitet og sosial dumping samt negativ effekt på sysselsettingen for norsk arbeidskraft er andre problemer som følger av det nåværende system.
Innvandring, fakta, myter, utopier 130616
Bjørn Wichstrøm
Oslo, 13.6.16
