800px Børge Brende at the World Economic Forum on Africa 2008Børge Brende. Foto fra: Wikimedia commons.

Undertegnede av dette brev har passert 70 år og har vært interessert i politikk, også utenrikspolitikk, fra jeg gikk i folkeskolen. I en slik skole, og under slike lærere, utviklet vi unge en sterk nasjonalfølelse og fedrelandskjærlighet, noe som nærmest er forbudt ved lov i dagens Norge og som flertallspolitikerne ikke synes å ha den minste snev av.

Jeg har for vane å skrive fra leveren, som det heter, og mener det er realt å fortelle det jeg synes om en person direkte i stedet for å baksnakke vedkommende.

Det virker som om dagens u-norske politikere mest er opptatt av å gjøre seg bemerket ut i verden ved gavedryss av penger til alle mulige og umulige formål. Dette spesielt når det er snakk om hvem som skal lede ulike "giverlandsgrupper". Der ønsker de fleste andre land trolig ikke lederverv. De peker på vesle miniputt-landet Norge der de vet at politikerne, og spesielt utenriksministre, er over seg av stolthet over å kunne vise verden hvor dypt det er i Norges felleskasse, der nordmenns pengeverdier finnes. Men denne kassen er tydeligvis fritt tilgjengelig for reiseivrige politikere som mer enn gjerne deler våre midler med fremmede, visstnok også terrorister, terrororganisasjoner og ulike diktatorer ute i den vide verden. Og det uten å ha rådført seg med folket som er eiere av innholdet i statskassen.

Jeg ser ofte bilder i media der Israels statsminister benjamin Netanyahu møter, og håndhilser på Børge Brende. For det første vil jeg si at jeg synes det er uforståelig at Israels statsminister bryr seg det minste med å bruke sin tid på nytteløse møter med norske utenriksministre, for tiden Børge Brende.

Israels statsminister, Netanyahu, fremstår for meg som en av verdens største statsmenn, kanskje den største, mens Børge Brende for meg mest fremstår som en drømmende tufs. Dette er nå min ærlige mening!

aasenNorvald Aasen
Kvammen, 22.9.16