Da jeg først lot meg engasjere i kampen for rett og rimelighet i innvandrerspørsmålet, ville jeg - etter min mening fremsynt - bygge broer mellom dem som agiterte mot rasismen i enhver tenkelig og utenkelig form og dem som brant lidenskapelig for vårt fedreland. Jeg så at hvis det ikke skulle noe til for å bli behandlet som en rasist – et utskudd – så var slaget om Norge egentlig tapt.
Det var nemlig ingen klare grenser trukket mellom indignasjon på vegne av fedreland og folk på den ene side, og en rettsløs tilstand som i Tyskland før og under siste verdenskrig på den annen. Derfor kunne hva som helst bli klassifisert som rasisme, bare det hadde den fjerneste tilknytning til tilhørighet til vårt land og folk. Det ble da også gjort.
Dette oppfattet jeg forståelig nok som en himmelropende urett mot folk og fedreland, og jeg så det derfor som min oppgave å trekke skarpe skillelinjer mellom rasisme (Hitler) og nasjonalisme (FMI).
Men fedrelandsfølelsene var i mine øyne medfødte, og vi kunne ikke lyve om dét uten å gå på akkord med vår samvittighet. Samtidig var det fedrelandsfølelsene som la grunnlaget for all reflektert nasjonalisme, og slik er det fremdeles.
La oss villig innrømme at altfor mange slag for å få folkeflertallet i tale, er tapt, fordi mer eller mindre profesjonelle antirasister har overtatt føringen i debatten om anstendighet. De har tatt patent på anstendighetsbegrepet for egen del, og følgelig tvunget oss med sunne nasjonale sympatier over i de æreløse og uanstendiges rekker i folkeflertallets øyne.
Æreløshet eller uanstendighet er imidlertid noe som bare rent unntaksvis kan gjelde for folk og fedreland. Og da nettopp som en nazistisk eller fascistisk rettsløshet, slik vi ennå er rystet av den; hvordan unntaket ble regelen i fortidens Europa.
La oss, tross all mangel på kommunikasjon mellom antirasister og nasjonalister, holde bildet av Norge høyt, som et rettskraftig demokrati, både for nordmenn og folk som er tvunget i norsk eksil. La oss med andre ord aldri flørte med noen form for rettsløshet, selv om vi er henvist til å trosse hat og / eller forakt fra antinasjonalistene.
Bare slik kan vi fremdeles kanskje gjøre oss forhåpninger om å få folkeflertallet i tale. At tiden er kostbar og ikke på vår side, tillater oss ikke å gjøre noe overilt så lenge begrepet anstendighet gir mening, det vil si for evig og alltid.
Kjære FMI 280117
Vennlig hilsen
Trond Nyquist Andresen
Ålesund ("Lille London"), 28.1.17