dahlAldri så galt- - - -. En serie økonomiske kriser har rammet de såkalte ”giverlandene”, det vil si de landene der de styrende ser det som sin plikt, sitt kall, å redde verden. Det har bl.a. ført til mindre generøs omgang med verdiskapingen, inklusive overføringene til FNs matvarefond. Til alminnelig bestyrtelse i organisasjonen har overføringene blitt skåret ned 3 år på rad, til tross for at antall nødlidende er øket dramatisk.

Nå er jeg overbevist om at Norge ikke har redusert sitt bidrag, - våre politikere elsker som få andre å sole seg i rollen som barmhjertig samaritan, og som rik onkel. Men en smule ettertanke kunne være på sin plass:

Siden 1950 har folketallet i verden blitt fordoblet, fra 3,5 milliarder til 7. Et utvalg sjarlataner forsøker å berolige oss med at veksten holder på å flate ut, og at den i et hvert fall ikke kommer til å overstige 9 milliarder. Det er ille nok, tatt i betraktning at over 1 milliard sulter i dag. Men realistisk sett er det ikke noe som tyder på at u-landsbefolkningene tar til vettet – i alle fall ikke så lenge Europa og Nord-Amerika fortsetter med milliardoverføringene, og i tillegg tar imot og overtar forsørgeransvaret for stadig nye titalls millioner innvandrere. Først når det blir slutt på u-hjelpen, etter 60 års sisyfosarbeid, og innvandringsstopp, slik at de styrende i den 3. verden tvinges til å satse på utvikling av egne ressurser og ikke på utnyttelse av andre, kan kloden vår berges. En europeisk krise, med økende sosiale spenninger som følge av belastningene på velferdsstaten, kan tvinge regjeringene til å sørge for seg og sine. Det er voldelige opptøyer i mange land, og verre vil det bli etter hvert som nye sparetiltak begynner å bite. Kanskje kan dét bli redningen?