fake newsFoto: Pixabay.com.

«Fake news» ble for alvor satt på dagsorden etter presidentvalget i USA høsten 2016. Donald Trump ga begrepet en ny betydning. Og med rette. For mange ble også «fake news»-begrepet noe nytt, og mange fikk en annen oppfatning av virkelighetens medieverden: Er det virkelig slik at mye av det man leser i media er feilaktig fremstilling av virkeligheten og indirekte løgn?

For oss nasjonalister er begrepet «fake news» vel kjent og vel erfart. FMI har levd med løgn og demonisering fra media i flere tiår. Da FMI ble stiftet i 1987 var vi forberedt på å møte kraftig motstand fra innvandringslobbyen. Men vi var ikke forberedt på den massive hetsen framsatt gjennom media og sensureringen av vårt budskap.

Falske nyheter kan deles inn i tre kategorier: Direkte løgn, indirekte løgn og sensur.

Direkte løgn framsettes i mindre grad gjennom media da en avis lettere kan bli felt av Pressens Faglige Utvalg (PFU). Nå skal det sies at PFU sine medlemmer i hovedsak består av medias egne folk – «bukken som passer havresekken» – og er lite troverdig som ankeinstans nordmenn har om man blir utsatt for hets og sjikane. Og tilsvarsretten gjelder i mange tilfeller kun hvis redaktørene av egen frie vilje ønsker et tilsvar på trykk. FMI har blitt nektet tilsvar flere ganger.

Indirekte løgn, i form av demoniserende karakteristikker gjennomsyrer ofte artikler når innvandringsmotstandere omtales i media. Grove og nedsettende ord og uttrykk har gjennom flere tiår blitt til vanlig ordbruk. Når journalister og politikere bevisst skriver og prater nedsettende om oss, er dette med på å undertrykke det frie ord. Folk blir kuet og vegrer seg derfor mot å ytre seg.

Når norske politikere og journalister slår seg på brystet og framhever Norge som et foregangslang når det gjelder demokrati og menneskerettigheter, er det viktig å være klar over at de snakker med to tunger. Media sensurerer bevisst ytringer fra innvandringsmotstandere. Unntakene er en og annen lokalavis som innimellom publiserer ytringer fra f.eks. FMI. Men heller ikke lokalavisene har en konsekvent holdning til reell ytringsfrihet.

Når vi vet at tilnærmet alle aviser i Norge mottar pressestøtte (direkte og indirekte), vil det være nærliggende å tro at samvittigheten til norske avisredaktører tilsier full respekt for ytringsfrihet og demokrati. Men den gang ei. FMI har opp gjennom tiden mottatt svært frekke og hatske tilbakemeldinger fra avisredaktører som ikke ønsker våre ytringer på trykk. Norske aviser mottar rundt to milliarder kroner i pressestøtte. Norsk Rikskringkasting må være det verste eksemplet på politisk styrte mediekanaler som eksisterer i Norge i dag med sin åpenlyse agenda for å fremme multikulturalisme og partisk journalistikk. Over fire milliarder kroner mottar NRK i lisensavgift fra alle som har fjernsynsapparat.

Bakgrunnen for pressestøtten: I 1966 opprettet Regjeringen Borten en komité som skulle foreslå tiltak for å opprettholde en «differensiert presse». En differensiert presse var ment for å gi leserne tilgang til ulike synspunkter om meninger i avislandskapet for å danne seg sine egne meninger. I 1969 ble den første pressestøtten utbetalt.

Jeg føler meg ganske sikker på at de fleste oppegående nordmenn er enige i at formålet med pressestøtten er brutt, og vel så det. Når heller ikke våre såkalte folkevalgte politikere tar til orde for en innskjerping, eller fjerning av denne støtten til aviser som ikke respekterer det frie ord, er det lite håp for at ytringsfriheten i Norge vil oppleve romsligere kår i framtiden.

royset 051014Bjørnar Røyset
Formann, FMI