Bistandsminister Solheim, sjefen for de milde gavene, hadde lagt ansiktet i de rette bedrøvelige foldene, og krevde med dirrende stemme at nordmennene måtte vrenge lommebøkene for å hjelpe Pakistan, og gi så det svir. Selv tenker jeg så bestemt på å gi: jeg gir faen! Ideelt sett ønsker jeg at Pakistan går under i en flodbølge. Hadde landet bare kunnet dra de herværende såkalte ”norsk- pakistanerne” med i dragsuget!
Nå er det slik laget at jeg nødt og tvunget må være med på spleiselaget, for sannelig har ikke samme Solheim bestemt at Norge skal bidra med 100 millioner kroner – i første omgang. Dermed har den alltid heseblesende godhetsministeren sikret Norge en prominent plass blant ”giverlandene” og seg selv plass i mediene, bare overgått av USA og Barack Obama. Sant nok ligger også EU og FN knepent foran oss, men det er organisasjoner som vi bidrar raust til å holde i live, så vi bidrar nok til givergleden både i New York og i Brüssel.
Men ”moderlandet” i det såkalte Samveldet ligger bak Norge, på 2. plass blant nasjonene. Landet mener nok at det har bidratt sitt til utviklingen av Pakistan, og nærværet av millioner pakistanske innvandrere har neppe påvirket britene til styrket samkjensle. Mens en økonomisk stormakt som Japan har tegnet seg for 21 millioner, vår Storebror Sverige for 17, Frankrike for 9, og Tyskland for 8 millioner kan statsråd Solheim sole seg i glansen som storkar, leke statsmann til tross for at et knusende flertall av norske velgere gang etter gang har satt partiet hans i skammekroken.
Så lenge hans politiske halvbrødre velger å berge egne taburetter ved samrøre med politiske røvere, som viste sitt sinnelag under den kalde krigen, og som i regjeringsposisjoner hevner seg på det norske folk, må vi tennerskjærende la oss herse med av Solheim, Halvorsen og resten av røkla. Men for å holde dem litt i ørene i den tiden de har igjen, la oss innføre som lov at en statsråd som gir millioner av norske skattekroner til fremmede land, og de øvrige regjeringsmedlemmene som vedtar bidragene, selv betaler kr. 100.000 hver av egen inntekt/formue, for å vise sitt gode hjertelag og sin tro på at pengene vil komme de nødlidende til gode. På dét vis vil de få dratt spanderbuksene ned på knærne, om en slik lov blir vedtatt vil de neppe engasjere seg mer enn én gang for året. Slik verden bestyres, vil de mest bidragskåte lide ille av abstinens, men nordmenn flest ville puste lettet. Det skulle da være adgang for den enkelte skatteyter til å gi av hjertet og av egen inntekt, og slik bevise – eller motbevise? – at nordmenn er levende opptatt av å berge en overbefolket verden.
Pakistanhjelp 140810
Sendt 14.8.10 til:
”Alle” norske aviser. De norske politiske parti. Nasjonale aktivister.