Stoddard race map 1920

Dette amerikanske kartet viser «fordelingen av hovedrasene» i verden. Menneskene er delt inn i hvite (rød farge på kartet), brune, gule, svarte (grå farge) og amerikansk-indianske (oransje farge). Bilde: Wikimedia commons.

Rasismedebatten har blusset opp etter Fafo-rapporten om nordmenns holdninger til diskriminering m.m. Som tidligere er debatten preget av faktafobi og begrepsforvirring. Vitenskapelig tilnærming vrakes til fordel for ideologisk synsing. (Artikkelen har vært publisert på Resett.no, red anmrk.)

Rase
Jeg søker i leksika: Aschehougs Konsversationsleksikon utgitt i første halvdel av 1920-årene skriver: "race, inndelingsbegrep i den biologiske systematik, omtrent sideordnet med varietet.” Det tilføyes at enkelte forskere mener at ordet ”varietet” (underavdeling av en art) bør brukes istedenfor "menneskerase".
Cappelens ett binds leksikon (Cap Lex) fra 1990: "Rase, en gruppe individer innenfor en art som har flere, felles arvelige egenskaper som gjør at de kan skilles fra andre grupper av individer innenfor arten. Raser er populasjoner som atskiller seg fra hverandre i frekvensen av visse gener. ‘Underart’ brukes i samme betydning som rase.”
Store norske leksikon (Snl) sier omtrent det samme og tilføyer: ”Det kan være et rent skjønnsmessig spørsmål om hvor mange raser man vil inndele en art i. Begrepet underart er nå foretrukket i biologisk systematikk.”

Menneskeraser
Det er flere hundre år siden vitenskapsmenn begynte kartleggingen av de ulike biologiske, arvelige egenskapene hos mennesket. Likheter og ulikheter gav grunnlag for gruppering i det som ble kalt raser. Ifølge Aschehougs delte F. Bernier i 1672 menneskene i fire hovedtyper: den europeiske (hvite), den afrikanske (sorte), den asiatiske (gule) og den nordlige (finske). I 1775 lanserte Blumenbach fem raser: den kaukasiske, den mongolske, den etiopiske, den amerikanske og den malaiiske. I 1900 la Deniker frem sin forskning hvor menneskene var gruppert i 29 raser fordelt på 6 hovedgrupper. Blant de 29 er negerrasen, den vesteuropeiske, den østeuropeiske, den nordeuropeiske og den finske rasen.

Snl skriver om ”forskjeller mellom menneskegrupper” at det er ”svært vanskelig å dele inn menneskearten i ulike grupper basert på genetikk.” Det vises til nyere genforskning knyttet til DNA: ”Det finnes tilnærmet ingen geografiske skiller som også reflekteres i skarpe genetiske forskjeller mellom menneskegrupper.”

Snl nevner at ord som ”etnisk gruppe”, ”folk” og ”geografisk variant” har vært lansert som erstatning for ”menneskerase”, men tilføyer: ”Det er imidlertid grunn til å tro at diskriminering på grunn av fysiske ulikheter mellom menneskegrupper fortsatt vil være et problem selv om man avskaffer eller skifter benevnelse.”

Ett av Blumenbachs rasenavn fra 1775 er fortsatt i utstrakt bruk: Den kaukasiske rase. Ifølge snl omfatter denne ”de hvite” folkene i Europa (med unntak av de finsk-ugriske), Midtøsten, India og Nord-Afrika. Etter bentetthetsmåling på Osteporoseklinikken i Oslo er jeg der registrert som ”kaukasisk” under rubrikken ”etnisitet”. Som etnisk norsk ba jeg om en forklaring og viste til den vanlige definisjon av etnisk gruppe: en gruppe som innenfor et større samfunn selv betrakter seg som en gruppe i forholdet til andre, og som også blir identifisert som en egen folkegruppe av andre. Jeg fikk følgende svar: ”Vårt utstyr er amerikansk og Caucasian brukes fortsatt bredt i vitenskapelig litteratur der. Formålet med klassifikasjonen relaterer til hvilket normalområde du skal sammenlignes med og ikke annet.”

Også andre rasebetegnelser er i bruk. Det gjelder blandingsrasene mestis ( barn av europeer og indianer i Latin-Amerika) og mulatt (barn av hvit og neger).

FMI drives av ren idealisme, uten statlig økonomisk støtte! Støtt FMI økonomisk: Kontonr.: 0530.40.68169 - Vipps: 43995.

Negerrasen kjennetegnes ifølge Aschehougs ved det fremtredende kjeveparti, de tykke leppene, det sorte, ullaktige hår og den mørke hudfarve (som varierer sterkt).

Det har dannet seg en oppfatning om at ordet ”neger” har fått en nedsettende betydning og derfor ikke bør brukes. Språkrådet har foreslått som alternativ ”svart” eller ”mørkhudet”, men presiserer at det ikke er rådets oppgave å bestemme hvilke ord som skal brukes.

Vi trenger et språk med ord som mest mulig presist beskriver virkeligheten, herunder grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved biologiske særtrekk. Da må man ikke kvitte seg med slike ord uten å erstatte dem med like presise ord.

Ordet ”rase” kan erstattes med ”art”. Arten menneske kan deles i ”underarter”. Hvor mange det skal være, må baseres på vitenskapelig forskning. Forskerne må beskrive den enkelte underart og gi den navn.

Inntil videre trenger vi ordet ”neger” for å skille denne gruppen fra andre mørkhudete i Afrika og Asia.

Hvordan det kan gå når man fjerner et ord, illustreres i Cap Lex. Der finner man ordet ”negroid” med forklaring : negerlignende. Men man finner ikke noe om hvordan en neger ser ut.

Språket blir fattigere og mindre brukbart som kommunikasjonsmiddel hvis vi fjerner ord med nedsettende betydning (tosk, idiot) eller ord som av og til blir brukt i nedsettende betydning (jøde, kjerring, bonde – bønder i byen!) En slik utvikling vil også gjøre det vanskeligere å tilegne seg meningsinnholdet i eldre litteratur.

Rasisme
Snl har en artikkel om rasisme, skrevet av Mikkel Berg-Nordlie, Oslo Met, Ingunn Ikdahl, Universitetet i Oslo og Torgeir Skorgen, Universitetet i Bergen. De skriver om ”tre hovedbetydninger av rasisme”: ”Den klassiske rasismen legger … feilaktig til grunn at mennesker kan deles inn i adskilte raser ved at antatte fysiske rasekjennetegn som kroppshøyde og hår-, hud- og øyenfarge kobles sammen med antatte indre mentale rasekjennetegn og at dette gir grunnlag for et skille mellom under- og overlegne raser. Dette utgjør den smale betydningen av begrepet rasisme.”

Den andre hovedformen kulturrasismen ”legger større vekt på kultur og motstand mot å blande kulturer og religioner sammen. Kulturrasismen antar at individer er forutbestemt av sin kulturelle bakgrunn og at nasjoner og samfunn bare kan være i harmoni med seg selv når de er kulturelt ensartede heller enn flerkulturelle. Kulturblanding vil ifølge en slik oppfatning uunngåelig føre til destabilisering og konflikt.”

Den tredje hovedformen ”er mer hverdagslig diskriminering og utestengning. Her kan det være snakk om diskriminerende holdninger, ytringer og handlinger. Det kan også være mer eller mindre usynlige og utilsiktede former for utestengning og negativ forskjellsbehandling av spesifikke etniske grupper.”

Vi som etter forfatternes mening er kulturrasister, har hevdet at masseinnvandring av fremmedkulturelle mennesker er skadelig for mottakerlandet. Dette bygger vi på faktisk erfaring fra antikkens tid og frem til vår egen tid. Stater med store etniske minoriteter funksjonerer som hovedregel dårlig. De preges av sosial uro og vold samt mangel på demokrati. Det liberale demokrati med høy grad av frihet for den enkelte borger og et godt utbygget trygdesystem er utviklet i Vest-Europa og best i små, relativt homogene stater. Vår oppfatning bekreftes av den sosiale uroen som vi nå ser i flere vestlige land og som langt på vei skyldes innvandring av millioner av mennesker fra Afrika og Asia.

Forfatterne mener at vi har en ”feilaktig kulturforståelse, som ikke tar hensyn til at levende kulturer er sammensatte og i stadig forandring.” Det er selvfølgelig riktig at kulturer forandrer seg, men det også et faktum at de ulike grupper har sterke ønsker om å holde på sin egen, særlig sentrale deler som for eksempel religionen. En del innvandrere ønsker ikke å tilpasse seg en ny kultur, og en del makter det ikke. Det vi ser i Norge, er skarpe motsetninger mellom dem som ønsker å tilpasse seg og de andre. I majoritetsbefolkningen er det sterke motsetninger mellom dem som er henholdsvis for og mot innvandring. Disse motsetningene svekker tilliten og samholdet, som er viktige for å opprettholde et liberalt demokrati.

Ved å sette rasiststempelet på vår oppfatning, gir forfatterne uttrykk for at vår begrunnelse ikke er holdbar. Men de har ikke dokumentert dette ved henvisning til fakta.

Det virker som om forfatterne, i likhet med en del andre samfunnsforskere på dette området, ikke er særlig opptatt av vitenskap, men desto ivrigere etter å spre sitt ideologiske tankegods, bl.a. ved å benekte eller bortforklare fakta og tilpasse språket til ideologien ved å bannlyse enkelte ord og gi ord nytt meningsinnhold. Et utvidet rasismebegrep er ”kjekt å ha”. Det er skremmende at dette gis plass i Store norske leksikon, hvor leserne venter å finne fakta og objektive fremstillinger.

wichstrømBjørn Wichstrøm
Oslo, 16.6.2019