For tre år siden var jeg tilstede ved minnemarkeringen ved Ris Kirke der et ukjent antall ofre for lobotomien – som ble utført på Gaustad sykehus – ligger. En politiker fra Arbeiderpartiet (Ap) holdt en ganske upersonlig tale der hun på vegne av regjeringen ba om unnskyldning for de som ble ofre for dette. Jeg snakket med flere av de som var til stede der, og som uttalte at de fremdeles ble utsatt for tvangsfjerning av sine barn. Ifølge statistikken ble cirka 1500 barn fjernet med tvang, uten lov og dom. Sannsynlig var det mange flere.
Per- Aslak Ertresvåg skriver i sin bok «SOV mitt lille Norge» at disse rettsløse pasientene ble brukt til eksperimenter, der utplukket personell drev hjerneforskning med økonomiske midler fra det amerikanske forsvarsdepartement, både før og etter Andre verdenskrig. Liknende forskning foregikk også i Danmark, betalt av CIA. Sannsynligheten er stor for at det også er CIA som stod bak skjenselen ved Gaustad Sykehus. Få kjenner til massegraven ved Ris kirkegård. Den norske stat og norske myndigheter synes det er greiest hvis sannheten om dette ikke kommer frem.
FMI drives av ren idealisme, uten statlig økonomisk støtte! Støtt FMI økonomisk: Kontonr.: 0530.40.68169 - Vipps: 43995.
Første gang minnemarkeringen ble holdt for ofrene, var i 1992, og ledelsen for Gaustad sykehus skrev et brev til landets aviser og ba dem overse markeringen, og slik vi kjenner media ble dette overholdt. Disse er lobotomi-ofre lebensborn-barn, tatere og andre.
Sitat: Lebensborn (tysk for «livskilde»), egentlig Lebensborn e.V. eller fullt offisielt navn Lebensborn eingetragener Verein («registrert frivillig organisasjon»), var en tysk, nasjonalsosialistisk velferdsorganisasjon før og under Andre verdenskrig for ugifte mødre som hadde barn med tyske soldater, primært medlemmer av Schutzstaffel (SS), fordi disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn. Ideen bak Lebensborn bygget på völkisch-tenkning og pangermanske forestillinger om å sikre utviklingen av det som ble kalt den «nordiske», «ariske» eller «germanske rase». Føde- eller mødrehjemmene i organisasjonens regi skulle bidra til en trygg oppvekst for ariske barn, slik at den ariske rasen fremsto mest mulig fulltallig og ren. Lebensborn skulle også sørge for at «raserene» barn fra utenomekteskapelige forhold ble adoptert av tyske familier der de voksne var lojale partimedlemmer. Organisasjonen fikk i tillegg tvangsadoptert enkelte småbarn som var foreldreløse. Lebensborn-prosjektet ble opprettet av Heinrich Himmler i det nasjonalsosialistiske Tyskland i 1935 og var organisert innenfor RuSHA («Sentralkontoret for rase og bosetning»). Organisasjonen fikk en avlegger i Norge i «1941».
Frilansjournalisten Lars Olle Engaas skrev i en artikkel i Aftenposten at det i tidsrommet fra 1941 til 1974 ble lobotomert nærmere 3000 mennesker i Norge. Mange ble lobotomert med ishakke, snekkerbor og strikkepinner. På Gaustad sykehus var det en dødsprosent på 24 i perioden 1941 til 1950. Av de første 35 kvinner som ble lobotomert, døde 18 av dem umiddelbart Den svenske nevrologen Lars Mortensson som har kjempet lenge mot psykiatriens fatale skadevirkninger skrev: «Helvete kan ikke være ondere enn denne psykiatrien.»
Psykiatriloven Ot.prop. nr. 11 (1998-99)
Loven er på flere punkter i strid med Menneskerettserklæringen av 1948 og utgjør et angrep på alle borgeres rettigheter.
«Foreligger behov for undersøkelse som nevnt i 3-4 første ledd kan kommunelegen etter eget tiltak eller etter begjæring fra annen offentlig myndighet eller fra vedkommende nærmeste, vedta at det av lege skal foretas personlig undersøkelse for å bringe dette på det rene.
Om nødvendig kan vedkommende avhentes og undersøkes med tvang og bistand fra annen offentlig myndighet.
Kongen gir forskrifter om delegasjon av kommunelegens myndighet. Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan ikke påklages. Legen som foretar undersøkelse skal gis skriftlig tillatelse.»
FMI drives av ren idealisme, uten statlig økonomisk støtte! Støtt FMI økonomisk: Kontonr.: 0530.40.68169 - Vipps: 43995.
Kjell Magne Bondeviks første regjering fremmet forslaget for Stortinget. Justisminister var Venstres Odd Einar Dørum. Stortinget, landets lovgivende forsamling vedtok dette. Enhver sakesløs person kan hentes med tvang. Vilkårlige frihetsberøvelser kan ikke påklages.
I oktober 2008 kom Ertresvåg ut med boken «SOV, mitt lille Norge» (Koloritt Forlag). Dette er en oppfølger av boken «Makten bak makten». Denne boken fokuserer på hvordan NWO-konspirasjonene har invadert vårt eget lille land takket være norske muldvarper i lederposisjoner innen politikk, finans og industri. Mange kjenner til denne muldvarpvirksomheten, men er for konforme og tafatte til å ta et oppgjør med den. Pressen har for lengst druknet i trivialitetenes bunnløse brønn. For dem som ikke bruker internett aktivt eller leser utenlandsk litteratur, er Ertresvågs to siste bøker den eneste norske kilde til informasjon om NWO-kabalen og dens konspirasjoner.
Bokens forord er skrevet av Edvard D. Vogt, professor Emeritus ved Det juridiske fakultet, UiB, som ut fra et enkelt resonnement konkluderer at jo høyere opp i samfunnspyramidens maktelite man kommer, dess oftere treffer man hverandre, diskuterer felles agendaer, og når konsensus om felles strategier, planer og mål. Jo høyere opp i samfunnspyramidens maktelite man kommer, dess større er sannsynligheten og naturligheten av å finne konspirasjoner av det profesjonelle slaget og av det riktig store formatet. Konspirasjoner på samfunnstoppen er således noe vi kan anta er den naturlige regel, ikke unntaket.
Ertresvåg begynner boken med sine observasjoner om hvordan Norges demokrati og velstand nå undermineres og svekkes innenfra av de norske muldvarper i lederposisjoner innen politikk, finans og industri. Disse muldvarper fungerer i praksis som landsforrædere. Dette landssviket er langt alvorligere og fortjener hundre ganger mer oppmerksomhet i media og diskusjon enn det som oppsto rundt den døve og isolerte 80-åringen Knut Hamsun. Men pressen har gått tabloid, og Det norske folk «morer seg til døde» med underholdningsprogrammer. I Norge begynte undermineringen av Norges suverenitet med Gro Harlem Brundtland.
FNs Folkemordskonvensjon som er en del av norsk lov, defineres folkemord på følgende måte:
1. Drepe medlemmer av en bestemt etnisk, religiøs eller kulturell gruppe.
2. Forårsake alvorlig fysisk eller mental skade på medlemmer av en etnisk gruppe.
3. Påføre dårlige levevilkår med vilje, for å fremskynde fysisk ødeleggelse av en gruppe, delvis eller totalt
4. Iverksette tiltak for å forhindre nye fødsler innenfor en gruppe.
5. Fjerne barn med makt fra en gruppe til en annen.
Forhenværende statsminister Gro Harlem Brundtland uttalte engang: «Det er typisk norsk å vœre god.» Hva hun legger i uttrykket god, har jeg alltid hatt problemer med å fatte.
Når det gjelder skjebnen til Rom- og Romanifolket i Norge, er dette en skamplett av de sjeldne. Rom- og Romanifolkets historie går langt tilbake i tid, de snakker beslektede språk, men historikerne er ikke enige om at de stammer fra samme opphav og antas at de har sin opprinnelse i Nord-Italia, men i dag finnes de hovedsakelig i Europa.
Med hjemmel i vergerådsloven av 1896 kunne de kommunale vergerådene ta barn i «dårlige hjem» fra foreldre og plassere dem i barnehjem eller fosterhjem. Misjonen ble en viktig samarbeidspart her. Den startet barnehjem under mottoet: Berger du barna, berger du slekten.
FMI drives av ren idealisme, uten statlig økonomisk støtte! Støtt FMI økonomisk: Kontonr.: 0530.40.68169 - Vipps: 43995.
Det første barnehjemmet ble opprettet i 1899 på Askviknes i Os (Hordaland). Året etter kom Lillegården i Eidanger og Rostad på Inderøy. Etter at misjonen i 1914 fikk overlatt arbeidet med å finne fosterhjem, fikk de bygd tre opptakshjem: Eilert Sundts barnehjem på Eidsvoll, Jakob Walnums barnehjem i Kopervik og Sørlandets barnehjem på Greipstad ved Kristiansand. Disse ble etablert av den kristne, filantropiske foreningen Norsk misjon blant hjemløse i 1908. I tidsrommet 1949–1970 ble 38 «omstreifer»-familier anbrakt i kolonien, de fleste i fem år. Femten mødre ble sterilisert. Når barn havnet på disse hjemmene, måtte all kontakt mellom foreldre og barn gå gjennom «misjonen».
Fire av kvinnene ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934. De øvrige elleve ble sterilisert uten at det var søkt helsedirektøren om tillatelse. Vi vet ikke hvor mange som ble sterilisert før 1949 og etter 1970.
I 1989 ble kolonien nedlagt, etter å ha fungert som «familiesenter» med opplæring og attføring siden 1970-åra.
Fram til 1970-åra var hensikten med kolonidriften å forberede familiene på et bofast liv og gjøre dem til «positivt byggende lemmer av folkefellesskapet». Slik bestyreren av Svanviken arbeidskoloni i perioden 1955–1969 så det, var mange av «kolonistene» ikke egnet til å være foreldre. Derfor burde de ikke få flere barn.
May-Harriet Seppola
Askim
