Et blinkskudd av Bjarne Dahls rikholdige arkiv. Denne gang fra februar 2011.
Det har lenge, altfor lenge, vært erkjent at pøbelen setter dagsorden i Oslo. Jevnt og trutt får de voldelige venstrefanatikerne tilsig fra land i den 3. verden, og fra individer og grupper som ikke lenger føler seg hjemme i den tidligere østblokken. Med stilltiende samtykke fra politikerne, og i feig pliktforsømmelse fra politiet, bestemmer de hvem som skal få komme til orde i den politiske debatten.
En gruppe norske statsborgere, med grunnlovfestet rettsvern og ytringsfrihet innenfor nasjonalstatens grenser, har valgt å skrinlegge en demonstrasjon mot den tiltagende islamiseringen av Norge. Truslene fra de såkalte antirasistene var så grove at lederne ikke var trygge på liv og helse. Erfaringene gjennom de siste tiårene er entydige: Det er forbundet med livsfare å hevde at dette landet er vårt.
Ikke bare lar de som myndighet skal være slike trusler mot ytringsfriheten komme frem i full offentlighet, uten å reagere. De støtter disse bandittgrupperingene økonomisk, med fortløpende millioner av norske skattekroner for at de skal kunne drive terror mot norske statsborgere. Det er de samme myndighetene som er nådeløse i sin kritikk av nøyaktig samme terror i andre land, og som kritiserer sine kolleger senest i Libya for å slippe innleide utenlandske voldsforbrytere løs på folket, og på statsregulativ.
Fenomenet er ikke nytt. Borgerlige politikere har vært utsatt for ”klassekampen” helt siden 30-årene, vi husker gjerne bildet av en aktverdig høyesterettsadvokat, blodig forslått foran sin ramponerte bil – det var slik valgkampen artet seg den gangen, og det er ikke lenge siden Carl I. Hagen måtte avlyse valgmøte i Oslo sentrum fordi politiet ikke kunne, eller ville, eller fikk lov til å sørge for hans sikkerhet.
Flere spørsmål melder seg: Hvor lenge skal pøbelen herske i hovedstaden? Hvor lenge skal grupper av voldelige ekstremister finansieres av offentlige midler? Når skal politiet få ordre om og plikt til å sørge for ro og orden i hovedstaden, og gis de maktmidler de åpenbart trenger? I Tyskland har myndighetene nå satt inn vogner med ekstra trykksterke vannkanoner, i erkjennelse av at utviklingen i landet ikke kan overlates til gatens parlament.
Bjarne Dahl
