Politikernes våte drøm: et "fargerikt fellesskap". Bilde: Pixabay.com
Sosialantropologen Kajsa Ekholm Friedmann skrev i 1997: "Hur kan nogon få før seg att mangkulturism i betydelsen mångetnicitet är berikande før ett land ? Mångetnicitet har i själva verket alltid inneburit grava problem från antiken och framåt. …… Mångetnicitet är forödande för den sociala solidariteten, för det kitt som måste till før att ett samhälle ska fungera. I et mångetnisk samhälle finns inget ”vi” på den nationelle nivån. Folk riktar istället sin lojalitet mot egne etniska grupper med hva det innebär av brist på lojalitet och solidaritet gentemot samhället i stort och gentemot dem som inte ingår i den egne vi-gruppen.”
På denne tiden hadde multikulturalismen som ideologi utviklet seg i mange år og fått sterk innflytelse på flyktning- og asylpolitikken i mange vestlige land. Utviklingen er beskrevet av dr.scient. Ole Jørgen Anfindsen i boken "Selvmordsparadigmet: hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet" (2010). Det er historien om hvordan kunnskap og logisk tenkning ble fordrevet av ideologi og ønsketenkning.
Utviklingen rammet også Norge. I boken "Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år" (2011) skrev professor Arnved Nedkvitne: "Norske myndigheter har satt seg som mål at samfunnet skal bli multikulturelt, der etniske nordmenn bare er en av flere etniske æresgrupper som praktiserer egne kulturtradisjoner innenfor rammen av statens lover. Samtidig skal samfunnet bli mer internasjonalt økonomisk, juridisk og byråkratisk. Dette skal skje uten at det tett integrerte norske statssamfunnet svekkes. Bare framtida kan vise om dette er en realistisk ambisjon."
At multikulturen var målet, bekreftes av professor Terje Tvedt i boken "Det internasjonale gjennombruddet” (2017). Etter å ha gjennomgått ”samtlige stortingsmeldinger og offentlige utredninger om innvandring og integrering som ble publisert i perioden frem til 2015", fant han at "konklusjonen av undersøkelsen er klar og entydig: Den norske stat fulgte i hele perioden en politikk som hadde det multikulturelle samfunnet som erklært ideal og mål."
………………… "I flere tiår promoterte staten selv og sentrale politiske miljøer systematisk multikuluturalismen som samfunnsnorm og samfunnsideal. Staten skulle være kulturnøytral, tilrettelegger og rettighetsgarantist og med økonomiske og andre virkemidler sikre likebehandling."
I tilknytning til et forslag i 2015 om å ta 10.000 syriske flyktninger til Norge nevner Tvedt at etter flere tiår med voksende global migrasjon fra utviklingsland hadde det norske politiske lederskap "ennå ikke diskutert eller kommet med forslag om hvor stor den norske befolkningen burde bli, hvor raskt innvandrerbefolkningen burde vokse og hva som var det optimale forholdet mellom befolkning og velferdsstat og ressurser". Slike diskusjoner om "en av de aller viktigste endringsprosesser i landets historie" var i flere tiår blitt skjøvet til side.
FMI drives av ren idealisme, uten statlig økonomisk støtte! Støtt FMI økonomisk: Kontonr.: 0530.40.68169 - Vipps: 43995.
Slike overveielser forekommer heller ikke i Perspektivmeldingen 2017 (Meld. St. 29 (2016 -2017) ). Kapittel 3 handler om migrasjon, og pkt. 3.9 om Regjeringens strategi: "Regjeringen mener at viktige elementer i en strategi for å håndtere migrasjonsstrømmene og lykkes i integreringen, vil være:
" – En streng og rettferdig flyktning- og migrasjonspolitikk. Innvilgelse av asylsøknad, mottak av kvoteflyktninger og tillatelse til familieinnvandring er begrunnet i folkerettslige forpliktelser eller humanitære hensyn. Regelverk og praksis må utformes for å sikre en bærekraftig asylpolitikk og ivareta en regulert og kontrollert innvandring.
- Rask integrering i det norske samfunnet og arbeidsmarkedet- ………………………"
Det er ikke presisert hva som anses som bærekraftig eller hvor grensen går.
Det er nevnt at ”Stortinget har gitt regjeringen i oppdrag å ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner for at disse i bedre grad kan bli tilpasset vår tids flyktningsituasjon.” Men det sies ikke noe om hva regjeringen har gjort eller tenkt å gjøre. Dette er et initiativ som regjeringen burde ha tatt for mange år siden.
I meldingen er omtalt innvandringens virkninger på befolkningens størrelse og sammensetning og på landets økonomi. Men det står intet om de ikke-økonomiske virkningene for det enkelte menneske og for samfunnet som helhet.
I 2018 sluttet regjeringen (med dissens fra Frp) seg til "Global plattform om trygg, velordnet og regulær migrasjon", utarbeidet i FN-regi. Plattformen omfatter alle former for migrasjon, også den som dekkes av FNs flyktningkonvensjon. I dokumentet er uttrykket "vi forplikter oss til" brukt 23 ganger, men det blir likevel omtalt som "et juridisk ikke-bindende rammeverk for samarbeid", som "respekterer statenes suverenitet". Regjeringen har presisert at plattformen ikke forplikter oss til å endre norsk innvandringspolitikk. "Norges nåværende regelverk åpner for arbeidsinnvandring med kvalifikasjoner som vi har bruk for, men ikke noe mer."
Innvandring av alle slag har ført til en økning av Norges befolkning fra cirka 4 millioner i 1980 til nær 5,4 millioner i 2020. De som har innvandret i de siste 40-50 årene og deres etterkommere kaller jeg "innvandrerbefolkningen". Den utgjør anslagsvis 1 mill. personer. Litt under halvparten har bakgrunn fra land i Europa og litt under halvparten fra Afrika og Asia..
Norge er nå sterkt preget av denne innvandringen. Det gjelder særlig innvandrertette områder som Oslo hvor innvandrerbefolkningen utgjør cirka 1/3 av innbyggerne. Mange nordmenn (personer som har mesteparten av sine "røtter"/forfedre i Norge og som derfor tilhører den norske nasjonen), føler seg ikke hjemme i sine opprinnelige lokalmiljøer og flytter, bl.a. for at deres barn skal komme på skoler hvor undervisningen ikke hemmes av dårlige norsk-kunnskaper hos en stor del av elevene. Dette er beskrevet i boken "Fremmed i eget land" (2015) av Halvor Fosli, som også har skrevet boken "Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid" (2019), hvor mange av skadevirkningene er omtalt. Det gjelder bl.a. den omfattende kriminaliteten som har fulgt med innvandringen og som rammer begge befolkningsgrupper. Innen begge hersker det sterke motsetninger. Nordmenn er sterkt splittet i synet på innvandring. Innvandrere er også sterkt splittet. Mange ønsker å tilpasse seg norske forhold, men sterke krefter stritter imot og utøver negativ sosial kontroll som plager mange. I flere grupper lever det personer som må ha permanent politibeskyttelse på grunn av noe de har sagt eller skrevet. Trusler og sjikane florerer. Fattigdom er mest utbredt hos innvandrerbefolkningen.
FMI drives av ren idealisme, uten statlig økonomisk støtte! Støtt FMI økonomisk: Kontonr.: 0530.40.68169 - Vipps: 43995.
Alt i alt har innvandringen svekket den norske stat. Det er resultatet av at ideologier som multikulturalisme, liberalisme og humanisme fikk overstyre fornuft og konsekvenstenkning.
Den kunnskapen som den svenske sosialantropologen Friedman skrev om i 1997, var godt kjent også for 50 og 100 år siden. Mulitkulturalismen burde derfor ha vært avvist som utopi.
Liberalisme og humanisme kan være gode retningslinjer på mange områder, men kan også føre galt av sted hvis de ikke kombineres med kritisk tenkning hvori inngår utredning av konsekvenser og alternative løsninger. Hvis dette var blitt gjort, ville man ha innsett at de milliarder av kroner som er brukt på å ta imot flyktninger til Norge, i stedet burde ha gått til
de mange millioner som befinner seg i flyktningleirer i Asia og Afrika. Som humanistisk tiltak ville dette hatt langt større effekt.
Vi må konstatere at i de siste 40-50 årene har skiftende norske regjeringer og stortingsflertall sviktet sin viktigste oppgave, som var og er å ta vare på den norske nasjon.
Det vi nå trenger, er et paradigmeskifte hvor internasjonalt samarbeid organiseres på en måte som ikke fratar nasjonale myndigheter viktige styringsmuligheter og ansvar.
Asylretten i sin nåværende form bør oppheves. Alle som flykter fra sitt land på grunn av forfølgelse, krig og katastrofer, bør få opphold i et mandatområde nærmest mulig hjemlandet, et område som styres av FN eller annen internasjonal organisasjon. Dette må følges opp med forpliktelser for deltakerlandene til å finansiere virksomheten.
Bjørn Wichstrøm
Oslo, 9.3.2020
