Innledende kommentar
Dagens politikere lever i den villfarelse at vår norske og vestlige kultur kan forenes med fremmede kulturer fra den 3. verden og da fortrinnsvis de islamske. Like lenge som Norge og det øvrige Vesten har løst tvister i rettssaler, har land i den 3. verden løst sine tvister med primitive straffemetoder og gjerne uten rettferdig rettergang. Den dag i dag foregår bestialske avrettingsmetoder i islamske land som halshugging (hodet avskjæres med kniv), avskjæring av lemmer, steining og henging (offeret heises opp etter hodet i kran). Dette er i tråd med muhammedanernes (muslimenes) såkalte hellige bok, Koranen. Islam hevder at Koranens lover er skapt av Allah og derfor ikke kan endres. Koranens lover går da foran menneskeskapte lover.
Slike ”steinalder-metoder” til avstraffelse er i ferd med å bli innlemmet i Vesten og Norge. I Frankrikes gettoer er der nå eksempler på steining og brenning av levende jenter. Dette i følge Human Rights Service. Våre politikere tar innimellom til orde for å bekjempe slike inhumane og bestialske handlinger, vel vitende at de har seg selv å takke for at vi har begynt å få tilstander som i de islamske land.
Allerede i middelalderen hadde Norge og andre vestlige land klare regler som sikret et rettsvern også for kvinner. Fra slutten av hedensk tid og utover i høymiddelalderen ble en norsk rettsstat bygget opp.
Kronikken under er sakset fra Aftenposten og viser at Vesten var milevis foran dagens islamske samfunn, allerede for tusen år siden.
Den baktalte middelalderen
En kronikk av Ole Jørgen Benedictow, publisert i Aftenposten 20. april 2005.
TVANGSEKTESKAP, æresdrap på ulydige kvinner og æresvoldtekt omtales i dagens debatt som "middelalderske". Men i middelalderens Norge og Europa var tvangsekteskap og æresdrap på kvinner lovstridige overgrep, og æresvoldtekt helt ukjent.
Villedende
I et intervju i Aftenposten tirsdag 15. mars tar Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg opp saken til den pakistanske kvinnen Mukhataran Mai, som av en landsbydomstol ble dømt til æresvoldtekt av flere menn i landsbyen, fordi hun ikke ville godta et tvangsekteskap. Utgangspunktet er god dekning av saken i Aftenposten foregående søndag. Men om saken er god, er Stoltenbergs fremstilling på viktige områder villedende. Han omtaler "mørke, middelalderske, autoritære og kvinnefiendtlige krefter som blant annet forsvarer såkalte æresvoldtekter av kvinner" og appellerer til nordmenn og innvandrere i Norge om å "gå sammen om å bekjempe de middelalderske kreftene".
Middelalderske holdninger
Bystyrerepresentant Samira Munir intervjues under overskriften "Advarer mot middelalderholdninger". Hun påpeker at æresvoldtekt ikke er uvanlig og har foregått lenge i Pakistan, og at "i stedet for å bli integrert i det norske samfunn har mange innvandrergrupper isolert seg og samlet seg rundt middelalderske holdninger". For en middelalderhistoriker fremstår referansene til middelalderen som villedende. Middelalderen er første fase i fremveksten av en ny europeisk sivilisasjon/kulturkrets etter Vestromerrikets sammenbrudd og dekker ca. tusenåret fra 500 til 1500 e.Kr. Ut fra vesentlige historisk-sosiologiske premisser vil middelalderen i norsk historie begynne med sammenbruddet for den hedenske kultur- og samfunnsform ca. 1030- 50, etableringen av et kontinuerlig rikskongedømme, innføringen av kristendommen og den katolske kirke og storimport av europeisk kulturmateriale. Med det fulgte oppbyggingen av en norsk middelalderstat som når sin fulle utforming mot slutten av 1200-tallet.
Æresvoldtekt er ukjent for norsk lov og rettsforestillinger gjennom hele middelalderen og så langt ned i hedensk tids lov og rettspraksis som vi kan skue, dvs. ned mot første halvdel av 900-tallet. Landskapslovene, for eksempel Gulatingsloven, som dekker det vestnorske rettsområdet som ble etablert kort før 930, omtaler voldtekt bare som alvorlig forbrytelse. Straffen er enten utlægd, utstøtelse av rettsfellesskapet, som betyr at en voldtektsforbryter straffritt kan drepes av enhver, ikke bare av den voldtattes slekt, eller skyhøye bøter som ville gjøre de fleste eiendomsløse (det var ikke noe fengselsvesen).
Æresdrap overlagt drap
Landskapslovene ble i 1270-årene varig avløst av Magnus Lagabøtes landslov. Landsloven kjenner voldtekt bare som en alvorlig forbrytelse. Straffen er skjerpet til prinsipielt ubotamål, det kan ikke bøtes, straffen er utlægd og fredløshet, voldtektsmannen kan fritt drepes av enhver og all hans eiendom, også odelsjorden, er forbrutt til kronen. Voldtekt er blant et fåtall brottsverk under begrepet niddings verk. Selvsagt kunne ingen rett i Norge idømme straff omfattet av straffeloven. Det betyr at også æresdrap på hustru som ønsket skilsmisse, eller datter som giftet seg uten samtykke, slik vi har sett eksempler på i Norden de senere år, etter middelalderens lovverk var å anse som overlagt drap, altså som niddingsverk og derfor i samme straffekategori som voldtekt. I middelalderens norske rettsstat hadde ingen rett til å ta loven i egne hender, loven gjaldt for alle.
Æresvoldtekt er ukjent for norsk lov og rettspraksis både i middelalderen og etter middelalderen, selv tanken er ikke der, det har ikke falt noen inn. Stoltenberg synes ikke å vite at fra slutten av hedensk tid og utover i høymiddelalderen bygges opp en norsk rettsstat, med et velutformet, rimelig og humant lovverk for hele landet, med et domsvesen i alle kriminalsaker knyttet til lagtingene. Kildene viser oss et rettsvesen som på dette grunnlag fungerer korrekt og sosialt rettferdig. Det siste i motsetning til i dag da en fattig alenemor blir ilagt samme hårreisende bøter for den minste trafikkforseelse på vei hjem fra barnehagen, som våre milliardærer i sine luksusbiler - middelalderens bøteprinsipp var at det skulle bøtes etter økonomisk evne.
Hinsides enhver rettslig aksept
Stoltenberg påpeker at tvangsgifte og mishandling er utbredt i Pakistan og i innvandrermiljøer og kobler det opp mot "middelalderske krefter".
Men også tvangsekteskap er forbudt etter norsk middelalderlov, der også kirkeretten kom sterkt inn i bildet. Jeg er ukjent med at æresvoldtekt eller tvangsekteskap har vært lovhjemlet eller praktisert av noen domstol ut fra noen rettsforutsetninger noe sted i middelalderens mangfoldige Europa. Lovene forutsetter frivillighet og samtykke fra ekteskapskandidater, tvang til ekteskap gir grunnlag for annullasjon. Æresvoldtekt, æresdrap og tvangsekteskap er overgrep hinsides enhver rettslig aksept.
Etter loven hadde både barn og giftingsmann, altså, far, eller om han var død, nær mannlig slektning som onkel eller bror, forslagsrett til ekteskapskandidater, og begge parter hadde vetorett. Myndige barn som trosset et slikt veto og giftet seg med sin utvalgte, kunne ifølge landskapslovene (der kvinner ikke hadde arverett til jordeiendom) tape sin rett til medgift eller ifølge landsloven bli gjort arveløse. Men det var også den eneste negative reaksjon som loven ga giftingsmann rett til, men bare etter at rettens godkjennelse var innhentet.
Kjærlighetens veier
For høymiddelalderens store jordbruksproletariat var medgift og arv neppe særlig interessant. Etter svartedaudens og senere pestepidemiers herjinger fantes det overalt gode ledige leilendingsbruk som kunne overtas for en minimal leie av unge kjærlighetspar. Overklassene var så rike at ekteskapskandidatene kunne leve et godt liv med bare den enes arv eller formue. For eksempel: I 1329 fikk ridderen herr Peter til setegården Edøy på Sunnmøre rettens godkjennelse på å gjøre datteren Margrete arveløs, fordi hun giftet seg med hansakjøpmannen Tidemann fra Lübeck uten tillatelse. Men etter farens død viste både moren og søsteren mer forståelse for hjertets valg og ga henne full morsarv og del i farsarven. I dette ligger en ideologisk forståelse for kjærlighetens veier som måtte gi sterk normstyring for ekteskapsinngåelsens premisser. Disse forutsetninger peker mot at også arrangerte ekteskapsformer ville ha dårlige kår.
Landskapslovene med sine røtter i hedensk rettstenkning vender seg direkte mot mishandling av kvinner, og gir kvinner som blir slått i vitnefaste former rett til skilsmisse. Også under andre former kunne kvinner søke skilsmisse for vold fra ektemake, men da kreves det at hun kan vise merke (bloduttredelse) eller blod som følge av slag, altså et krav om dokumentasjon når saksforholdet ikke var vitnefast. Snart sørget likevel den katolske kirken for å forby skilsmisseretten, som var en kulturarv fra hedensk tid, slik kan man jo si at tvangsekteskap ble innført også i Norge og europeiske rettsforhold mer alment, som et postnuptialt, altså ekteskapelig forhold.
Grunnløse påstander
Stoltenbergs og Munirs implisitte påstand om at æresvoldtekt ble praktisert i middelalderen, er derfor grunnløs. Det fungerer som et forsøk på å plassere pakistansk rettspraksis i et gunstigere lys ved å påstå at slik har det også vært her i landet eller i Europa i gamle dager. Stoltenberg og Munir overser at middelalderen er et historisk periodebegrep knyttet til europeisk historie. Pakistan har derfor ikke middelalder. Mens Stoltenbergs og Munirs uttalelser plasserer æresvoldtekt som et samfunnsmessig utviklingshistorisk fenomen, som knytter sammen norsk, eventuelt også europeisk middelalder, med dagens pakistanske kultursituasjon på enkelte områder, så gir den historiefaglige analyse at det i dette tilfelle er tale om en sivilisasjonsforskjell. Når vi nå nærmer oss markeringen av store milepæler i norsk historie, kunne det være på sin plass å fremheve den imponerende oppbygging av en norsk rettsstat i middelalderen, et storverk med dype røtter også i hedensk kultur og samfunn.
Artikkelen på Aftenposten.no: Les her.
