Port Shepstone Troop fotografert i Ladysmith under beleiringen. Mange nordmenn i avdelingen.

Nordmenn som frivillige i Den andre boerkrigen (1899–1902). Bilde: Wikimedia commons.

Den andre boerkrigen fant sted i Sør-Afrika i årene 1899-1902, og forårsaket rundt 25.000 menneskers død. Krigen engasjerte og splittet folk i Norge, med sterke krefter på hver side av konflikten.

Norske militærobservatører
I 1899 reiste de norske kapteinene Allum og Grüner til Sør-Afrika for å studere utrustning, taktikk og forsvarsanordninger. Kaptein Julius Allum fulgte boerne (der hans egen bror Jacob var innrullert) mens kaptein Grüner fulgte britene. Blant boerlederne møtte Allum både Paul Krüger og Francis William Reitz under oppholdet. Allum skrev om observasjonene sine blant annet i The Times og i Politiken. der han betegnet krigen som en frihetskamp for boerne.

Nordmenn for boere
I Transvaal ble det satt opp et eget skandinavisk korps på omkring 250 mann som skulle støtte boerne. 13 nordmenn deltok i kamp samt en norsk lege. Dette var ett av flere frivillige korps med utlendinger. Den britiske offiseren Baden-Powell uttalte at skandinavene var de mest aggressive av boernes avdelinger, og korpset gjorde seg særlig gjeldende i slaget ved Magersfontein i desember 1899, da boerstyrken tross betydelige tap beseiret den framrykkende britiske Høylandsbrigaden.

magersfonteinInskripsjonen sier: "Här stupade skandinaver. De kunde icke vika, blott falla kunde de." Magersfontain 11. desember 1899.

"Nest etter Gud er det skandinavene vi må takke for vår seier", skrev boergeneralen Cronje i et offentliggjort brev etter slaget.

Hjemme i Norge var holdningene til boerkrigen tydelig preget av unionstriden med Sverige. Unionsmotstanderne sympatiserte som regel med boernes sak. Redaktør Rasmus O. Steinsvik i avisen Den 17de Mai tok på lederplass standpunkt mot britene og for boerne.

Halvdan Koht, Bjørnstjerne Bjørnson og Venstre uttrykte også støtte til boerne. Koht omtalte boerkrigen som en frihetskrig, og en kamp mellom kapitalisme og bondesamfunn. Historieprofessoren Jacob S. Worm-Müller forsvarte også boerne i den offentlige debatt i Norge.

Nordmenn for briter
I Kapp-kolonien og Natal ble nordmenn innrullert på britisk side. Den vesle norske kolonien i Natal stilte med et geværregiment.

Norske forretningsfolk og andre unionstilhengere med Sverige var stort sett pro-britiske. Det var også norske geistlige. Misjonsleder Lars Dahle ga klart uttrykk for støtte til britene. Biskop og misjonær Nils Astrup skrev i Morgenbladet under boerkrigens forløp: «Thi hva man end kan sige om englænderne, maa man sige, at deres regimente er det bedste for Syd-Afrika, særlig hva missionen og den infødte angaar. De er jo ingen tvil om, at boerne har behandlet det infødte med haarhed og forakt.»

sor afrika konsentrasjonsleirBoer kvinner og -barn i en britisk konsentrasjonsleir under Boerkrigen, ca. 1901 (Wikimedia commons).

Astrup må ha ignorert rapportene om de britiske konsentrasjonsleirene som i tusentall samlet og sultet boernes barn og kvinner, samt boernes svarte landarbeidere, for å legge press på de krigførende boermennene. Disse leirene fikk stor mediedekning og sterk kritikk internasjonalt.

Hvem kjempet britene for?
Mens boerne helt siden 1600-tallet sakte men sikkert hadde dyrket, utviklet og bokstavelig talt gjødslet landet de bebodde, var britenes inntreden i Sør-Afrika av ca. 150 år nyere dato, og av en annen og mer kortsiktig profittorientert og imperialistisk karakter. Og ikke minst motivert av rike mineralfunn gjort på boernes områder som de nå ønsket kontroll over.

I sin bok "The War in South Africa" som utkom i 1900 midt under boerkrigen, stilte den kjente britiske økonomen John Atkinson Hobson (1858–1940) spørsmålet: "for whom are we fighting" – hvem kjemper vi for?

Etter først i detalj å ha beskrevet den totale dominansen til Rothschild og andre jødiske interesser på de fleste økoomiske områder i Sør-Afrika, konkluderte Hobson med at "vi går til krig for å plassere et lite internasjonalt oligarki av gruveeiere og spekulanter ved makten i Pretoria. Engelskmenn gjør klokt i å merke seg at den økonomiske og politiske makten i Sør-Afrika er – og sannsynsligvis vil vedbli å være – i hendene til menn av utenlandsk opprinnelse, og hvis handels- og finansinteresser i all hovedak ikke er britiske".

Ja kan ikke mye av det samme sies om situasjonen i dagens Europa, 120 år etter boerkrigen? At "historien gjentar seg", synes å være en irriterende relevant floskel.

Olavus Hansen