I april 2005 vedtok Stortinget, mot bare Fremskrittspartiets stemmer, den nye diskrimineringsloven, som trådte i kraft i januar 2006. FrPs innvandringspolitiske talsmann, Per Sandberg, var den gang dypt skuffet og fryktet konsekvensene av den nye diskrimineringsloven.
”Loven vil jo sette rettsikkerheten til helt vanlige lovlydige nordmenn i fare”, sa han.
”Når Stortinget nå har vedtatt en lov med omvendt bevisbyrde og erstatningsansvar betyr det i realiteten at alle nordmenn som blir beskyldt for diskriminering er skyldig såfremt de ikke klarer å bevise annet. Omvendt bevisbyrde vil derfor skape svært mange justismord. Den nye loven kombinerer nå også omvendt bevisbyrde med erstatningsansvar, noe som betyr at en uskyldig person også står i fare for å måtte betale store erstatningssummer”, fremholdt Sandberg. Diskrimineringsloven føyer seg inn i rekken av vedtak som aktivt favoriserer innvandrere fremfor nordmenn. Nylig vedtok også Stortinget at innvandrere skal få full minstepensjon med kun 3 års botid i landet. Disse får da de samme pensjonsrettighetene som nordmenn bruker 40 år på å tjene opp (2006). Les om detaljene her.
Nedenfor et utdrag fra; Innst.O.nr.69 (2004-2005).
Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven).
§ 11. Bevisbyrde
Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted brudd på bestemmelsene i § 4, 5, 6, 7 eller 9, skal det legges til grunn at brudd har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har funnet sted slikt brudd.
§ 4. Forbud mot diskriminering
Direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn er forbudt.
Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunnlag som nevnt i første ledd blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.
Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd stilles dårligere enn andre i tilsvarende situasjon.
Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.
Det er forbudt å medvirke til brudd på diskrimineringsforbudet i paragrafen her.
§ 5. Forbud mot trakassering
Trakassering på grunnlag som nevnt i § 4 første ledd er forbudt. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende.
Det er forbudt å medvirke til brudd på bestemmelsen i første ledd.
Arbeidsgiver og ledelsen i organisasjoner eller utdanningsinstitusjoner skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det skjer trakassering i strid med første ledd.
§ 6. Forbud mot instruks
Det er forbudt å gi instruks om å diskriminere eller trakassere på grunnlag som nevnt i § 4 første ledd. Det er også forbudt å gi instruks om gjengjeldelse i strid med § 9.
Det er forbudt å medvirke til brudd på bestemmelsen i første ledd.
§ 7. Forbud mot å innhente opplysninger ved ansettelser
Arbeidsgiver må ikke i utlysning etter nye arbeidstakere eller på annen måte be om at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til religiøse eller kulturelle spørsmål. Arbeidsgiver må heller ikke iverksette tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte.
Forbudet i første ledd gjelder ikke dersom innhenting av opplysninger om hvordan søkerne stiller seg til religiøse eller kulturelle spørsmål er begrunnet i stillingens karakter, eller det inngår i formålet for vedkommende virksomhet å fremme bestemte religiøse eller kulturelle syn og arbeidstakerens stilling vil være av betydning for gjennomføringen av formålet. Dersom slike opplysninger vil bli krevet, må dette angis i utlysningen av stillingen.
§ 9. Positiv særbehandling
Særbehandling som bidrar til å fremme lovens formål, anses ikke som diskriminering etter loven her. Særbehandlingen skal opphøre når formålet med den er oppnådd.
Les hele Innst.O.nr.69 (2004-2005) her.
FMI kom med en offisiell uttalelse om saken 12. mars 2005, der det ble anbefalt at Ot. prp. nr. 33 ble forkastet.
... Regjeringen har med Ot. Prp. Nr. 33 og de andre foran nevnte lovendringene gått enda lenger ved å gjennomføre "omvendt bevisbyrde", eller som det med noe penere ord, men direkte misvisende, kalles "delt bevisbyrde", nemlig at utleier, arbeidsgiver eller andre som berøres av loven, skal bevise sin uskyld. Dette er et grotesk brudd på et elementært prinsipp i enhver rettsstat. De vedtak som allerede er gjort om dette, er en skam for Stortinget, og det er vårt håp at det iallfall skal finnes en del stortingsrepresentanter som har mot og rettferdighetssans nok til å si nei til denne bestemmelsen, som endog er temmelig klart i strid med FNs menneskerettskonvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 14,1, hvor det heter:
"Alle skal være like for domstolene. Ved avgjørelsen....... av spørsmål om hans borgerlige rettigheter og forpliktelser har enhver krav på upartisk og offentlig saksbehandling ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol opprettet i henhold til lov."
Les hele FMIs uttalelse av 12.3.05 om:
Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) her.
Hva er omvendt bevisbyrde?
Bevisbyrde er et begrep innenfor rettssystemet der påtalemyndigheten/aktoratet har ansvar for å føre bevis for en påstand/siktelse mot en saksøkt i en rettssak. Foreligger det ikke tilstrekkelig bevis for å avsi dom, vil dette gå ut over den som har bevisbyrden, i denne sammenheng påtalemyndigheten. Siktede går da i de fleste tilfeller fri.
Hvis loven kan gjøre unntak fra det som er vanlig rettspraksis, nemlig at aktoratet legger bevisbyrden over på saksøkte. Da vil det være opp til saksøkte å bevise sin uskyld, altså omvendt bevisbyrde. Situasjonen i straffesaker blir da snudd på hodet.
Teoretisk sett vil det si at enhver borger kan komme med usanne påstander om hvem det måtte være, og trekke dem for retten. Mulighetene for justismord er dermed stor.
Eksempel:
En nordmann (utleier) annonserer i avisene om ledig leilighet. Det melder seg to interesserte. Den ene er nordmann, mens den andre er utlending (fremmed). Utleier ønsker å leie ut til sin landsmann. Dette godtar ikke den fremmede, og anmelder utleier for rasisme. Hvis ikke utleier makter å bevise sin uskyld, altså at det ikke foreligger rasistisk motiverte motiv bak, kan retten dømme utleier til straff. Utleier kan også dømmes til å leie ut til den fremmede, mot sin vilje samt å betale erstatning (erstatningsansvar) til den ”fornærmede”.
Eksemplet beskriver en situasjon som kan bli virkeligheten for mange nordmenn. Politikerne vedtok vårsesjonen 1993, endringer i husleieloven og lovene om borettslag og eierseksjoner, som gjorde at nordmenn mistet den eldgamle frihet og rettighet å leie ut til hvem man vil og inngå bofellesskap med hvem man vil. Denne lovendringen føyer seg inn i rekken av flere lover og regler som våre politikere har vedtatt og som er sterkt diskriminerende mot eget folk.
Omvendt bevisbyrde er et begrep som vi først og fremst forbinder med korrupte og udemokratiske regimer. Land som tidligere praktiserte denne umenneskelige rettspraksisen, var bl.a. Romania, før revolusjonen i 1989. Under diktator Nicolae Ceausescu ble en rekke rumenere uskyldig dømt p.g.a. loven om omvendt bevisbyrde. Romania har for lengst innført demokrati og avskaffet denne rettspraksisen. Under revolusjonen i desember 1989, ble Ceausescu styrtet og henrettet etter en kort rettssak.
Man kan stille spørsmålene: Hvor lenge skal nordmenn stilltiende godta myndighetenes snik-innføring av lover og regler som diskriminerer eget folk til fordel for de fremmede? Og, skal nordmenn godta at myndighetene fortsetter å rasere Grunnloven, som igjen gjør det legitimt å avvikle nasjonalstaten, innskrenke nordmenns demokratiske rettigheter og soleklare menneskerettigheter – uten at de ansvarlige blir stilt til doms? Dagens politikere er skyldig i verre forbrytelser enn det landssvikerne var under Andre verdenskrig. Under rettsoppgjøret etter krigen, ble som kjent en rekke landssvikere dømt til døden og henrettet. Er det på tide med et nytt landssvikeroppgjør?
Oppfordring fra FMI til Det norske folk: Landet trenger politikere som er nasjonalister, som vil prioritere landets egne innbyggere og som er villige til å rettsforfølge politikere som er ansvarlig for situasjonen landet er kommet opp i. Stem derfor på politikere som vil føre en restriktiv innvandringspolitikk!
Folkebevegelsen Mot Innvandring
Bjørnar Røyset
