En av disse forskerne ved Holocaustsenteret, som har gjort utvalgte deler av krigshistorien til levebrød, har konstatert at et antall nordmenn tjenestegjorde ved tyske konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig. Samtidig kom der ut i London en bok av historikeren Timothy Snyder, ”Blodlandene – Europa mellom Hitler og Stalin”, og den beretter om noe av det disse to tyrannene gjorde mot sine arme prisgitte undersåtter og ofre, hver for seg og i samvirke.Boken har fått glitrende omtale, den betegnes som det mest betydningsfulle verk om denne dystre perioden i nyere tid, og en anmelder i ”The Economist” fraråder å lese den før sengetid.
”Blodlandene” er betegnelsen på landstripen fra Baltikum til Svartehavet, gjennom Hviterussland, Ukraina og Polen, der Stalin innledet og Hitler fulgte opp, til de to hadde tatt livet av om lag 14 millioner sivile, temmelig likt fordelt på to. Den mest bemerkelsesverdige forskjellen var nok at Stalin valgte sine ofre i egen befolkning, mens hans tyske motpart og tidvise partner lot sin mordlyst gå utover erklærte eller utvalgte fiender, samt at Stalin la det meste av sin slaktetid til fredstid, mens Hitler slapp sine bødler løs etter at verden var satt i brann.
Det er ikke ukjent, men forfatter Snyder minner oss om at hundretusenvis ukrainere, russere, og også mange polakker og tusenvis jøder (!) arbeidet som slaktersvenner for sine tyske mestere. Mange av disse hadde ikke noe valg om de selv ville overleve, men norske forskere av etterkrigsårganger tar ikke så gjerne polariseringen i mellomkrigs- og krigstidens Europa innover seg. Mange hatet og fryktet kommunismen som pesten, og så på Tyskland og nasjonalsosialismen som eneste vern mot de røde, blodrøde. Størst var hatet og hevnlysten hos dem som hadde overlevd Stalins terror, de fortrakk tysk kolera.
Selv husker jeg stemningen i den borgerlige delen av den norske befolkningen under overfallet på Finland, og senere, da massegravene i Katyn ble avdekket. I Sovjet og i Baltikum og Polen var befolkningen pinefullt bevisst at nettopp jøder hadde ledet an i revolusjoner og skiftende terrorbølger, og at mer enn halvparten av ledere og mannskaper i de sovjetiske terrororganisasjonene var jøder. Det er grunn til å tro at vissheten om dette faktum hjalp rekrutteringen til SS og beslektede organisasjoner når krigen raste på liv og død. Selv i utenforlandet Norge var mange klar over forholdet, og klassekampretorikken hadde trukket opp frontlinjene mellom de politiske leirene. Det kan være rimelig å ha dette i tankene når det felles dom over de minste aktørene i verdenshistoriens hittil mest motsetningsfylte periode.
Holocaustsenteret 171110
Sendt 17.11.10 til:
”Alle” norske aviser. De norske politiske parti. Biskopene i Norge. Nasjonale aktivister.