Her sitter en fredsdirektør i Norges hovedstad og sender gode råd i øst og vest. For tiden er han mest forarget over at Norge ikke sender soldater til Sudan. For ikke så lenge siden var det foretrukne innsatsområdet hans Haiti, mannen lyder pinlig berørt over at Norge ikke stiller med tropper rundt om på kloden. Men vet han ikke at Norge er avrustet, nettopp av hans politikervenner på venstresiden, at vår hær i dag består av 3 – tre bataljoner? Direktør Egeland låter som ridderne av det brukne gevær, som møtte seg selv i døra hin 9. april. Verneplikten, grunnlaget for fysisk og mental beredskap hos ungdommen vår, og selvaktelsen for nasjonen, har politikerne kastet på båten. Vi har ikke lenger et landforsvar i Norge, hvor vil Egeland ta innsatsstyrkene fra?Klimatiske forhold spiller inn, kultur- og språkproblemer likeså, logistikk, helsetjeneste, vaksiner. Selv stilte jeg for halvthundre år siden spørsmål ved tjeneste i Kongo, om det var verdt å risikere livet for disse menneskene, og svaret var tvert nei. Afrikanere og deres etterkommere på Haiti får sørge for egen sikkerhet, det er for lengst slutt på den tiden da europeiske land kunne opprettholde fred og orden i den vide verden.
På den andre siden plager det Egeland at Norge deltar med et fåtall frivillige i Afghanistan. Svaret kan kort uttrykkes med ordet SOLIDARITET. Det var USA og Storbritannia som berget oss gjennom verdenskrigen, og som trygget vår frihet under den kalde. Det ville ikke vært stor støtte å hente fra Afrika eller Karibien om Den røde hær skulle angripe. Vi trenger amerikanerne og britene i dag også, og i all forutsigbar fremtid. For øvrig får vårt fåtallige personell realistisk trening i Afghanistan, med profesjonell ledelse og klare kommandoforhold – på begge disse felt har FN-ledede operasjoner vært nærmest farsepregede.
Fredsdirektør 170211
Sendt 17.2.11 til:
”Alle” norske aviser. Nasjonale aktivister.
