Arnulf Bakkevold spør hvorfor jeg setter “rasisme” i anførselstegn. Det er fordi jeg ikke tror holdningen eksisterer i Norge. Nordmenn flest har ikke noe mot andre folk og raser, bare de holder seg ute av landet vårt, og ikke stikker sugerør ned i statskassa. Begrepet ble skapt i FN-kretser, i den uhellige alliansen mellom Sovjetkommunistene og landene i den 3. verden, som et redskap i politisk, moralsk og økonomisk utpressing av Vesten. Det er et nøkkelord for å tvinge oss til å åpne grensene og lommebøkene. Enhver svart, brun eller gul kvinne eller mann har lært å skrike “rasisme” for å komme inn i ett eller annet forjettet land, dvs et land som er styrt av europeere eller deres etterkommere, i klartekst av hvite mennesker, få goder de aldri kan oppnå i eget land, samt oppleve at hvite menn ligger på kne, og hvite kvinner på rygg for dem. Jeg har tidligere anbefalt Niall Fergusons seneste storverk “Civilization” her i nettavisa vår, den forklarer det meste.Rasisme uten anførselstegn forekommer utvilsomt – skulle jeg bli bedt om å navngi én ville jeg foreslå Robert Mugabe. Amerikanske forskere av voldtektsepidemiene i USA har for lengst gjort gjeldende at gjerningsmennene er like mye drevet av rasehat som av biologien. Her hos oss ligger som kjent lokk på ubehagelige sannheter som politikerne og mediene ikke finner “relevante”.
Selv har jeg bare møtt én rasist, og lest om en annen. Jeg tjenestegjorde i sin tid i Brasil, der negrer og mulatter forekommer i betydelig antall. Kriminaliteten var da som nå skremmende, og jeg anskaffet en schæferhvalp. Uten påvirkning fra min side reiste den bust og knurret straks en neger dukket opp i motsatt ende av gata, og den ble rasende dersom vedkommende kom nærmere. Det skyldtes ikke at negrer var sjeldne, et særsyn. “Tim” var utvilsomt rasist, for han viste bare naturlig vaktsomhet overfor hvite forbipasserende. Hunden fulgte sitt instinkt overfor fremmede. Tenk om våre politikere hadde hatt noe av det samme.
Men der fantes og finnes sikkert tobeinte rasister. Velrenommerte Oxford Universitetsforlag utga i sin tid en samling anekdoter fra 2. verdenskrig. En av disse småstubbene er lagt til Nord-Afrika i 1942, da general Pattons styrker gikk i land, og en engelsk liaisonoffiser blei liggende i dødvinkelen under de franske kanonene. Stillingen var i dobbel forstand ubekvem, for bak ham dundret amerikanske krigsskip løs på de franske befestningene, hvert øyeblikk kunne han bli sprengt i filler av det som med makaber humor kalles “vennligsinnet ildgivning”. Midt oppi elendigheten ble han drevet til vanvidd av lydene fra en senegalesisk soldat og ei ku i et nærliggende utfjøs: en granat hadde revet opp begge, negeren og kua, tarmene lå om hverandre, og begge hylte. Engelskmannen, stresset og avmektig, skjøt først kua, og deretter negeren. Like etter stanset ildgivningen.
Men engelskmannen var sterkt plaget av hendingen, og om kvelden betrodde han seg til en amerikansk militærlege. “Det var vel ikke muligheter for at han kunne overlevd?” spurte han medisinmannen.
Denne var sydstatsmann. Han oppfattet likevel engelskmannens samvittighetskvaler og trøstet ham på sitt vis. “Jo, sannsynligvis. Vi ville sydd sammen innmaten, pøst på med sulfapreparater og stappet det inn igjen, og han ville blitt OK.” Da han så at dette ikke bedret humøret hos spørreren la han til: “Dont worry, son. What’s one nigger the less.”
Han var nok rasist.
Bakkevold 310711