For mediene har sprengningen av Regjeringsbygningen og massakren på Utøya vært årets om ikke århundrets begivenhet, og de renner over av snørr og tårer. Landets største avis, VG, har laget en egen vignett til hver eneste artikkel, med teksten ANGREPET PÅ NORGE mot rød bakgrunn. Er landet vårt nå blitt opptatt i, blitt en del av Arbeiderpartiet? En fransk enevoldshersker skal ha sagt at “Staten, det er meg”, og vi er nok noen som mener at Jens Stoltenberg tenker i samme baner, selv om han ikke våger å si det høyt – ennå. Etter den nesegruse dyrkingen han har opplevd siste uke, kan han tilgis om viraken har gått ham til hodet.Det må være rimelig klart at angrepene var rettet mot Arbeiderpartiet, den sittende regjeringen og etterveksten i ungdomsfylkingen. Den umiddelbare foranledningen er selvsagt raseriet over innvandringen og islamiseringen av landet vårt. Vi er noen som husker Winston Churchills setning om at ethvert folk har rett til å verge landet sitt med alle midler, “og med ytterste strenghet straffe dem som har varmet seg ved inntrengernes leirbål”. Selv har jeg hevdet at de ansvarlige politikerne må stilles for riksrett, men ettersom ansvaret er fordelt på så mange i flere partier, Bondevik være nevnt, er vel utsiktene små, selv om vi skulle få en nasjonal regjering i landet.
Men Arbeiderpartiets synderegister er milelangt. Min generasjon husker spesielt raseringen av Forsvaret og forsvarsviljen i 30-årene, og sammenbruddet den 9. April, med arbeiderregjeringen og LO-toppenes hodeløse flukt til akkompagnement av hysteriske krav om at en avvæpnet hær skulle berge livet til disse utsøkte drittsekkene. Og sannelig kom de ikke skrevende over landgangen etter frigjøringen, med selvtilfredse glis over at de selv var kommet helskinnet gjennom ragnarokk. Fy til grisen for noe pakk!
Desinformasjon 290711
