dahlDet er søtt å høre at Carl I. Hagen synes innvandrerne brer seg for mye i bybildet.  Han kjenner seg ikke igjen i hovedstaden der han nå ønsker å bli ordfører. Til det er å si at Oslo og landet for øvrig ville vært atskillig lettere gjenkjennelig om han hadde villet dra nytte av sin politiske begavelse og utvilsomme velgertekke til å verne om byen og landet allerede for gode tyve år siden, da innvandringen tok fart, og de fremmedkulturelle hadde begynt å klore seg fast i godfjottlandet.

Mange av Hagens undersåtter så hvordan utviklingen ville bli, og krevde innvandringsstopp. Én etter én ble de presset eller regelrett kastet ut av partiet. De såkalte liberalistene og ja-menneskene ble igjen, som støttespillere for partieieren. Slik fikk invasjonen fortsette. Skadevirkningene er skremmende, og uopprettelige. I den sammenhengen er det av mindre betydning at Hagen føler seg fremmed i byen – han ferdes for øvrig neppe til daglig i de mest fremmedartede bydelene.

Selv minnes jeg med varig bitterhet hvordan Carl I. Hagen kjørte over lokaldemokratiet i min hjemby.  Bystyregruppen på 11 hadde enstemmig gått imot at en pakistaner skulle få innvilget skjenkeløyve i Ålesund. Vi så det rett og slett ikke som noen berikelse at en muslim skulle få etablere restaurantdrift eller for så vidt annen næringsvirksomhet i byen vår – erfaringene fra andre steder og andre land viste at slike brohoder raskt rekrutterte forsterkninger fra eierens hjemland, at de ekspanderte i og etter hvert dominerte hele bydeler. Men Hagen så det annerledes, han tvang gruppen til retrett, og meg ut. Dette siste var ikke noe tap for noen av partene, men jeg har mange ganger, ved lignende korsveier, undret meg på om ikke Fremskrittspartiet for lengst ville vært regjeringsparti i Norge om Carl I. hadde hatt like mye karakter som karisma.

Nå reiser befolkningen hodet over det meste av Europa. I Tyskland har lederne for de to dominerende regjeringspartiene erkjent at innvandringen er en økonomisk og sosial belastning, etter at et styremedlem i sentralbanken, finanssenator i hovedstaden og fremtredende medlem av det tyske sosialdemokratiske partiet hadde banket dokumentasjonen i bordet. Boka hans, som varsler om Tysklands undergang som følge av all fremmedkulturen, har toppet bestselgerlistene fra utgivelsen, og selges i millionopplag. Fra Frankrike, Nederland, England, Danmark og Sverige kommer protestene fra folkedypet. Maktelitenes ønskedrømmer er blitt til mareritt for oss som må leve med inntrengerne inn på skinnet, men mishaget lar seg ikke lenger temme.

Det er beklagelig at Carl I. Hagen ikke har oppfattet signalene før nå. Det er blitt som Kaled Salimi sa, vi skal bli ”flerkulturelle” enten vi vil eller ikke. En sånn tankegang, en slik setning burde være nok til utkastelse. Nå er det for sent. Vi har gitt inntrengerne lillefingeren – vi burde vist dem fingeren.

Carl I. Hagen 261010

Sendt 26.10.10 til:
”Alle” norske aviser.  De norske politiske parti.  Nasjonale aktivister.