Her er et stadig press fra godhetsindustrien: Alle nødlidende mennesker, og alle som ønsker seg en bedre tilværelse, har udiskutabel rett til fritt opphold i Norge, for norske skattebetaleres regning. I tillegg skal et lite folk vær så god stampe opp av et skrint jordsmonn en hær av saksbehandlere, leger, psykologer og psykiatere som kan gi titusenvis fremmedspråklige og høyst fremmedkulturelle individuell behandling etter hvert som de strømmer over grensen. En hær av glupske flyktningadvokater har vi gudbedre, de følger de misfornøyde gjennom alle ankeinstanser dersom noen våger å hevde vår husbondsrett i eget land.Det må vel ha gått opp for disse pådriverne at flertallet i det norske folk mener her allerede er så rent for mange fremmede i landet. Den samme oppfatningen gjør seg gjeldende over hele Europa: Vi kan ikke, og vil ikke, løse den 3. verdens problemer, de enorme menneskemengdene gjør oppgaven uhåndterlig. Får folkevandringene fortsette, går Europa til grunne.
Akkurat dét bekymrer ikke flyktningadvokatene og deres pressgrupper. Så lenge de kan trekke sine millioninntekter ut av statskassen, lukker de øynene for konsekvensene. De er mer faenivoldske enn de førrevolusjonære franske aristokratene, som trøstet seg med at syndfloden først ville komme etter deres dager: Norske advokater står allerede midt oppe i syndfloden, og ber bare Vårherre om mer.
Nå er der nok i innvandringslobbyen noen idealister, noen som brenner for det flerkulturelle overføringssamfunnet, der de innfødte står som vertskap for resten av menneskeheten, og i tillegg sender milliarder ut til land som ikke kan eller vil legge sitt tilbud til fremmedfolket opp på norsk nivå. Men her finnes en åpning for deres gode vilje og virketrang. I et land jeg kjenner kunne i sin tid skatteyterne sette av inntil 25 % av skatten til gode formål, ut fra den i og for seg korrekte oppfatning at den enkelte hadde bedre vett på hva som gagnet samfunnet enn politikerne. Hvis vi åpnet for noe lignende, kunne de som oppriktig mener at landet vårt blir et bedre samfunn med et raskt voksende antall muslimer og tilsvarende ressurspersoner, mer egalitært, der enhver bidrar etter evne, og nyter etter behov, få anledning til å demonstrere sine edle hensikter og vise sitt politiske ståsted.
På offensiven 140211