{jcomments off}Artikkelen er et tilbakeblikk på hedersmannen Erik-Ørn Gjems-Onstads liv og ble publisert første gang i Norge Er Vårt nr. 2-2013.
Det er over 3 år siden Erik-Ørn Gjems-Onstad døde, og dermed var kampen for Norge slutt for hans del. Han var i alle år, fra han gikk inn i krigen i 1940 mot fremmede okkupanter, og inntil sin siste dag, opptatt av å forsvare Norges frihet som nordmenns fedreland.
Under et møte i FMI i Førde i 1999 uttalte han til Dagbladet: «Jeg har intet imot utlendinger, men bevar Norge norsk. Nordmenn er en nasjon innen den hvite rase. En neger kan aldri bli nordmann». Dette er og blir en evig sannhet selv om media og andre offentlige institusjoner forsøker å fremstille det som at fremmede som bosetter seg i Norge er nordmenn. Han hevdet også at det å ha norsk statsborgerskap slett ikke betydde det samme som at en er nordmann. Hans ord her er evig sannhet, og han hadde mot til å si det han mente og det han visste var rett.
Hans mot og styrke til å si sannheten skaffet ham mange og mektige fiender både innen politikk og blant andre politisk korrekte skikkelser høyt og lavt i samfunnet.
Erik hadde mange oppdrag og oppgaver i sitt nesten 90-årige liv. I 1938 ble han norgesmester i sykling- bane. Under den tyske okkupasjonen kom han tidlig med i motstandskampen. Han dro over til Sverige, ble der arrestert og satt 3 måneder på glattcelle. Høsten 1941 kom han ved engelsk hjelp over til England. Der ble han innlemmet i Kompani Linge, fikk trening som sabotør og radiotelegrafist og i februar 1943 ble han beordret til Trøndelag. Fra høsten 1943 ble han leder for Lark og dermed ble han leder for MILORG i Trøndelag.
T.v.: Erik Gjems-Onstad, Eriks kone Inger og Norvald Aasen ved minnesteinen over falne frå Kvammen i Askvoll i Sunnfjord under Andre verdenskrig. Foto: Bjørg Standal.
For sin innsats under krigen ble han belønnet med både norske og utenlandske utmerkelser, blant disse kan nevnes Krigskorset med sverd. Det var disse utmerkelsene «sos-rasisme» ba statsminister Jens Stoltenberg å ta fra ham. Stoltenberg var ikke sterk nok til å avvise et sånt krav, men sendte brevet videre til Forsvarsdepartementet som skulle avgjøre saken. Ved denne anledningen grep Gunnar «Kjakan» Sønsteby personlig inn til fordel for Erik.
En historie fra krigens siste dager kan kanskje best beskrive hans mot. Denne episoden hendte i Trøndelagsfjellene i maidagene i 1945. Troppen som Erik var med i lå i skogkanten og observerte en bemannet tysk vaktbu noen hundre meter unna. Troppssjefen, den senere statsråd Håkon Kyllingmark, sier til Erik: «Du Erik går frem og undersøker om krigen er slutt.» Erik nøler ikke, men går bestemt mot vaktbua der bevæpnede tyskere oppholder seg. Han går inn i vaktbua og ber de tyske soldatene om å få telefonen. Han ringer til bygdas lensmann og får vite at krigen er slutt. Det var den 8. mai 1945. Under turen til vaktbua var Erik en glimrende skyteskive, men som han sa til meg: En ordre var en ordre og jeg hadde ikke i tankene å nekte oppdraget.
I 1948 tok Erik juridisk embetseksamen, hadde verv innen bank og shipping og startet senere sin advokatpraksis.
I 1973 ble Erik valgt inn på Stortinget for Anders Langes Parti, nå Fremskrittspartiet. Partiet fikk den gang 4 representanter inn, og Erik satt på Stortinget i én periode til 1977. Han hadde også verv som formann både i Norges Cykleforbund og Norsk Gangforbund, var medlem i Norges olympiske komite fra 1959 til 1973.
Da han ved krigens slutt så slagne tyske soldater sykle sørover gjennom Trøndelagsbygdene fikk han ideen til å starte sykkelløpet som kalles «Den store styrkeprøven», sykkelløpet mellom Oslo og Trondheim. Selv gjennomførte han dette løpet cirka 20 ganger. Siste gangen var han godt opp i årene og hadde innsatt hofteprotese. Denne gangen syklet han fra Oslo, men avsluttet i Gudbrandsdalen.
T.v.: Erik Gjems-Onstad ved statuen av jus.professor Nikolaus Gjelsvik, i Sunnfjord. Foto: Norvald Aasen.
Det var trolig få utenom hans familie som hadde mere kontakt med Erik gjennom de siste årene av hans liv enn hva jeg hadde. Vi samtalte ofte flere ganger om dagen og hadde ofte hyggelige og alvorlige samtaler. En 17. mai var han sammen med sin kone, Inger, på besøk her i Sunnfjord. På Grunnlovsdagen fikk han besøke minnestøtten over de falne fra vårt distrikt under krigen, og besøkte minnestøtten over jussprofessor Nikolaus Gjelsvik. Jeg minnes Erik som en rettskaffen mann, uten svik! Alt skulle være rett og sant. Men som advokat var han nok en hard nøtt.
Når jeg noen ganger hører at Erik skulle ha uttalt til «noen» at han var på feil side under krigen, så kan jeg bare avvise slike historier. Han var stolt av sin motstandskamp, men han sørget over at det frihetsverket som han og mange andre var villige til å ofre liv og helse for, nå blir skuslet bort gjennom en meningsløs og uansvarlig asyl- og innvandringspolitikk. Og han så at denne politikken vil føre til at Norge som nasjonalstat går mot oppløsning, og at nordmenn som folk blir en minoritet i vårt eget fedreland. Sånt er nemlig ingen ukjent skjebne for folkegrupper som har blitt utsatt for folkevandringer. Han mente at de allierte burde benyttet muligheten til å få en slutt på krigen på et tidligere tidspunkt, om mulig. Han så på Rudolf Hess sin flukt til England 10. mai 1941 som en mulighet til å skape kontakter innen offiserskorpset i det tyske militæret for å kunne få satt Hitler ut av spill. Et feilslått attentat mot Hitler kom på et senere tidspunkt med fatale følger for de som stod bak.
Til slutt tar jeg med en liten historie, fortalt av Erik, som sier litt om media sin oppførsel mot en mann som var ærlig og sann i sin fremferd, men som ikke hadde legning for å være politisk korrekt. I anledning sin 85-årsdag fikk han besøk av en journalist og fotograf fra sin lokalavis, Asker og Bærums budstikke. Journalisten begynte intervjuet, og Erik svarte åpent og ærlig på spørsmålene. Etter noen få spørsmål reiser journalisten seg, tar med seg sine saker, og sier at dette har han ikke tenkt å sitte og høre på. Journalisten og fotografen forlater dermed Eriks hjem. Nasjonalfølelse og fedrelandskjærlighet passer som vi vet ikke inn i globalistmedia sitt tankegods!
Det er ganske forståelig at ingen medier fant det interessant å overvære minnestunden til en av Norges høyest dekorerte motstandsmenn fra 2. verdenskrig. Men et mer enn fullsatt Asker kapell under gravferden fortalte sitt tydelige språk om at her har en høyt verdsatt mann avsluttet sitt livsløp.
Men det er ikke noe nytt at i krisetider snur media ryggen til folket, det har hendt før. Da er det nok mere «spennende» og økonomisk innbringende å være talerør for de inntrengende fremmede herrefolk og «den nye tid».
Hedersmannen Gjems-Onstad 271214
Norvald Aasen
Kvammen, 25.9.13
