Den sosial-demokratiske ideologi er fattig på alt som gjør livet rikt.
– Nina Karin Monsen
Jeg ønsker å begynne med en analogi, som ved siden av å være nettopp dét, også er et av våre siste eksempler på sosial-demokratiets sosialistiske (og derfor marxistiske) tenkning og tradisjoner; nemlig “sex-kultens” seier over ekteskapet, familien og Den norske kirke: Det vil si seieren over vår Grunnlov og vår felles-europeiske kulturarv.
Den organiserte homobevegelsen, som trygt kan kalles en minoritet, har i hendene på de internasjonalistiske sosialistene vært et takknemlig våpen for å rive ned den siste rest av selve grunnvollen i vårt samfunn og vår kristne kulturarv; nemlig familien. Men intet oppstår i et vakuum, og denne ulykken kom heller ikke seilende til oss på ei fjøl. Sosialistene har i hele sin historie skjøvet minoritetene foran seg, og ofte både brukt dem og utnyttet dem, i sin innbitte og hatefulle kamp mot både “Gud, konge og fedreland”.
“Kommunismen bygger på avskaffelse av familien som institusjon. Gjennom kultur- og seksualbolsjevismens propaganda løsnes alle bånd som binder til familie og hjem. Det er bare staten som har krav på individet. Hjem i alminnelig betydning er gammeldags, borgelig og forkastelig. Barna oppdras i statens anstalter” (Neegård Østby 1943:68).
Dette skrev Neegård Østbye for 70 år siden, og kan vel ikke kalles annet enn en klarsynt fremtidsprofeti. Det som den gang, av mange, ble oppfattet som ren og skjær skremselspropaganda, er i dag en realitet, noe avisene synes å “glemme” når de først skal skrive noe om Neegård Østby. Det vi senere har opplevd av seksualrevolusjoner, klassekamp, borgerrettigheter for minoriteter (utenfor deres egne land) og andre minoriteters rettigheter, er i sin helhet sprunget ut av den ene og samme idé; nemlig den marxistiske “frelseslære” (som i realiteten bare og utelukkende skaper slaver). I dag vet vi at den russiske arbeider slettes ikke ble frigjort. Ødeleggelsen av tsarens Russland og bolsjevikenes klassekamp hadde et ganske annet formål; nemlig å bringe arbeidermassene (samt økonomien; dvs. landets ressurser) inn under den marxistiske ledelse, og gjøre folket til slaver. Verden har aldri sett dette “proletariatets diktatur”. Og man kan vel også spørre om den seksuelle “frigjøringen” i realiteten har frigjort noen som helst, eller om man også her er blitt gjort til slaver av det stadig økende og mer sexifiserte markedet. I tillegg har vi kjønnsforvirringen, identitetsproblematikken, usikkerheten og menneskets patologiske trang til å gå opp i ethvert konsept som presenteres av populærkulturen, motekulturen og en viss annen industri. En alenemor som har to jobber og aldri tid til sine barn, føler seg kanskje heller ikke særlig frigjort, kan jeg tenke meg. Og de som ofrer familie og venner for utelukkende å tilfredsstille bankene (for det er jo disse vi i realiteten jobber for), så tror jeg få opplever dette som noen sann og genuin frigjørelse. Og den dårlige samvittigheten man føler overfor egne barn, og som sjeldent innrømmes, fører kanskje til både frustrasjon, irritasjon, sinne, psykiske plager hos både voksne og barn, og det som verre er. Ingenting i det marxistiske idégrunnlag har noen sinne handlet om verken frelse eller frigjøring; verken av individet eller av samfunnet som sådan.
Psykoanalysens “far”, Sigmund Freud (med sitt messias-kompleks, som han forøvrig deler med alle sine “brødre”), så også på seg selv som en kriger mot den kristne kulturarven og seksualmoralen: «Hannibal [...] had been the favourite hero of my later school days [...] I began to understand for the first time what it meant to belong to an alien race [...] the figure of the semitic general rose still higher in my esteem. To my youthful mind Hannibal and Rome symbolized the conflict between the tenacity of Jewry and the organisation of the Catholic Church” (Freud, The Interpretation of Dreams, sitert i Duke 2008:271).
I forlengelsen av Freud fikk vi både den “seksuelle revolusjonen”, feminismen, frankfurtskolens antropologi (et skisma mellom fysikalsk antropologi og sosial-antropologi, der antropologien tidligere var bygget på biologisk forståelse), og andre “frigjøringer”, bygd på det samme idegrunnlag, nemlig den marxistiske. Så å si samtlige av disse bevegelsers ledere, var både marxister og selverklærte fiender av kristendommen, “borgerskapet”, familien og ekteskapet. Minoriteter har derfor alltid vært et takknemlig og kjærkomment våpen for disse marxistene til å realisere både sin agenda og sin marxistiske grunnide; i teori (i akademia, i politikken) og i praksis (i og ved de aktuelle bevegelser disse mer enn gjerne har ledet).
Organisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) i USA, ble stiftet i 1909. Men, som Dr. David Duke påpeker, fikk ikke denne organisasjonen en svart leder (president) før på 1970-tallet (!). Den var fra begynnelsen av nesten utelukkende ledet av og fikk sin økonomiske støtte fra marxistiske ideologer. Organisasjonens første leder var jøden Arthur Spingarn, “and only Jews served as NAACP presidents from its founding [1909] until the 1970s” (op.cit., s. 272). Og agendaen var klar: Multikulturalisme og raseblanding.
Og nå spør kanskje leseren hva dette har med innvandring å gjøre. Svaret er alt. Når man ser hvordan minoriteter i historiens løp er blitt brukt (og latt seg bruke, bevisst eller ubevisst) som våpen i hendene på noen ganske få som både er selverklærte marxister, jøder og motstandere av vår felleseuropeiske kulturarv, er det da så vanskelig å forstå at denne kampen stadig pågår, om enn under stadig nye slagord og masker? Hele det metafysiske grunnlaget for i det hele tatt å tenke “frigjøring”, “revolusjon”, “klassekamp”, “feminisme”, “minoriteter”, “homofiles rettigheter”, “multikultur”, “innvandring” osv., har ett og samme opphav, og kan spores tilbake til både Freud, franfurtskolen, Marx, den “russiske” revolusjonen, og religiøst sett tilbake til den jødiske stamme og deres Talmud. Her bemerker igjen Dr. David Duke at verken kristne eller islamske tekster forsvarer eller oppfordrer til massakre av andre folkeslag bare fordi de er andre folkeslag. Således skiller Talmud, og Torah, seg klart ut fra de andre (store) religionene, og i særlig grad fra Det nye testamentet (http://youtu.be/S3I52ZxF-6E).
Det metafysiske grunnlaget, eller grunnlaget for teoridannelsen for innvandring og multikulturalisme, er det samme i denne som i alle de andre ovennevnte “revolusjoner”; nemlig “likeverd”, “menneskerettigheter”, “likhet”, “solidaritet” og andre liknende slagord, fra en fjern drøm om det “paradis” som skulle komme etter kommunismens klassekamp; nemlig sosialismens paradis. Disse paroler har videre utviklet seg til det rene følelsenes tyranni, og har svært lite å gjøre med rasjonalitet. Dette grunnlaget bygger like lite på rasjonalitet og vitenskap som det marxismen forøvrig gjør. Og skal man ha en demarkasjonslinje for hva som er vitenskap og ikke, havner både marxismen og psykoanalysen (og det meste av sosial-antropologien) i kategorien “pseudo-vitenskap”. Derfor er ikke dette noe genuint metafysisk grunnlag i filosofisk forstand, men masker som skjuler en ondskapsfull, håpløs og naturstridig agenda, hvis eneste hensikt er å bryte ned, ødelegge og å tilintetgjøre vår kristne felles-europeiske kulturarv – en gang for alle.
Der man forfekter “likhet”, er det i realiteten både fysiske, biologiske og rasemessige forskjeller. Hva innvandringen angår, også etniske og kulturelle, samt religiøse forskjeller. Der man forkynner “åpenhet”, fins det i realiteten nasjoner med fastsatte grenser, en egen kulturarv, et eget folk, og et eget språk. Det er et geografisk, konstitusjonelt (juridisk) og et etnisk faktum. Der man skriker høyt om “solidaritet”, finner man i realiteten en maktkamp om rettigheter, selvbevarelse og overlevelse, noe som igjen unektelig fører til sosiale, etniske, kulturelle og religiøse motsetninger. Vårt land, vårt folk, vår etnisitet, vårt språk, våre landegrenser, vår Grunnlov, og hele vår kulturarv, er langt mer enn truet, og spørsmålet er vel om det i det hele tatt fins noe håp om berging!
Man må innse at denne tenkningen, idehistorisk sett, har en lang tradisjon, og at “det multikulturelle Norge” er kommet i forlengelsen av denne tenkningen. Og man kan sannelig begynne å lure på om disse slagordene (parolene) faktisk er avledningsmanøvre for en dypere hensikt, et høyere mål, og en ondskapsfull agenda. Jeg tror personlig det. Og hva begrunner jeg så dét med?
For det første begrunner jeg det med de faktiske endringer som har skjedd i den vitenskapelige tenkemåte (som nærmest er å betrakte som et paradigmeskifte), eller skal jeg kalle det den pseudovitenskaplige tenkemåte (og det spørs vel om man føler mer og tenker mindre)? Dernest ved å følge en del akademiske (og populærvitenskapelige) publikasjoner innenfor sosiologien, sosialantropologien (som helt klart går i retning av politisk aktivisme snarere enn vitenskap!) med sine begreper om at alt fra rase, kjønn og den heterofile familie utelukkende er “sosiale konstruksjoner”, temperaturen i de politiske miljøer (som forplikter seg til internasjonale, og ikke nasjonale, lover), historiske fakta, samt det åpenbare og øyensynelige faktum at Norges Grunnlov er endret, at innvandringen synes å ha tatt fullstendig av, at sosialister og ateister styrer Den norske kirke (og som Neegård Østby skriver: kommunismen er ikke bare gudsfornektende, den er direkte gudsfiendtlig; altså ikke bare ateistisk, men antiteistisk og 100 % materialistisk), samt den totale ødeleggelse av
institusjonen familie, barn og oppdragelse (der det siste synes fullstendig overtatt av staten, til SVs store tilfredsstillelse), og til sist dette at en minoritet av en “sex-kult” har fått innføre “den forfalskede ekteskapsloven” (et begrep fra Nina Karin Monsen), som videre har skapt et “barnemarked” der barn i utgangspunktet blir fratatt sine biologiske mødre og/eller fedre. Barn er i dag, den marxistiske tanke tro, redusert til den rene og skjære materie, et objekt de voksne kan eksperimentere med etter eget forgodtbefinnende. Man behøver ikke lete lenge etter flere eksempler. Vårt sosialdemokrati er den reneste dekonstruksjonismen.
Selve ordet “demokrati” er også blitt en slik totalitær parole. (Prøv å si at du er imot!) Men dersom demokrati betyr “folkestyre”, så burde det begynne å demre for folk flest at vi ikke har noe folkestyre i Norge. Vi har indirekte folkestyre, eller representativt demokrati; altså parlamentarisme. Men dersom “demokratiet” verken er genuint representativt ei heller et folkestyre, så rakner jo hele begrepet. Og hva sitter vi da igjen med? Stemmeretten? Et skinn av å være med i beslutningsprosessene? Og den “frie presse”? Skulle ikke pressen være et talerør for folket for å minne makthaverne om hva deres oppgave består i og går ut på (et tema Ibsen allerede tok opp i sitt skuespill En folkefiende)? Er det ikke snarere blitt omvendt? Er det ikke media som danner folkemeningen og ikke omvendt? Dersom “demokratiet” og “den frie presse” skal kalles noe, måtte det vel først og fremst være “meningstyranni”? Og har man en annen mening, tar det ikke lang tid før man får kjenne dette tyranniet på kroppen. Og når “folket” først åpner munnen, høres det ut som om de har klippet og limt fra dagens aviser som de, ifølge Nietzsche, er forpliktet til å fortære til frokost.
Det metafysiske grunnlaget for innvandringen bygger altså på en løgn, og skjuler en ondskapsfull agenda hvis eneste mål er å sette minoriteter opp mot både folk, vårt land, vår Grunnlov, vår etnisitet, vår rase, og hele vår kristne kulturarv og alt hva denne har bygget på. Familien var kanskje vår siste skanse, og hva sitter vi egentlig igjen med når alt kommer til alt? Gjelden, rentene og lånet som skal betales tilbake? Og hvem eier til syvende og sist våre barn, deres sjeler, deres tanker, følelser og deres oppdragelse til å akseptere “sex-kultens” syn på hva kjønn, seksualitet og familie er? De har jo allerede lært at “rase” er en sosial konstruksjon, og at ordet “rase” i seg selv, er et fy-fyord. Nå finnes det heller ikkje kjønn, og et ekteskap kan være hvasomhelst. Og for å vri på et velkjent ordtak: Man skal tidlig krøkes for å bli en dum nordmann!
Vi har ikke lenger noen unnskyldning. Vi ser, vi vet, vi har erfart og vi er hver dag vitne til resultatene av denne “frigjøringen”, denne “toleransen”, denne “multikulturalismen”, og denne ødeleggelsen av hele vår kulturarv og alt hva denne er bygget på, helt inn i våre egne hjem og våre familier. Det er på høy tid å stille de riktige spørsmålene, og rette oppmerksomheten mot den åndsretning som har gjort alt dette mulig. Vi kan altså ikke lengre være redde for økenavn, psykologiseringer, psykoanalytiske hersketeknikker, og lignende, og vi lever i en tid der feighet, hykleri og ren og skjær uvitenhet må kastes på båten en gang for alle. Det blir ikke bedre. Det blir bare verre. Og vi må gjøre noe nå, før det for evig og alltid er for sent.
Innvandringens metafysiske grunnlag 161212
Kilder:
Duke, David, My Awakening, Free Speech Press 2008
David Duke TV (YouTube)
Monsen, Nina Karin, Det kjempende menneske, J. W. Cappelens Forlag AS, 1990
Neegård Østbye, Halldis, Jødenes krig, Kamban, 1943
